Fru Pedersens pensjonat
av Odd Tore Jensen

Prolog

Holmsbu, juli 1989

Merkelig så fort sommern’ blei borte i år. Den tok slutt uka etter St. hans. Alt båtliv synes allerede å ha gått i opplag. Nesten ikke en båt på fjorden, bare en og annen slenger, eller ”slengær” som man sier på denne kanten av landet. Riktignok var været i fellesferien svært dårlig, men…. Det var som om Norge stoppet, men jobber ru’ på en marina så må ru’ jo pent bli sittende ved pumpene. Jeg er for så vidt heldig får jeg si, som fortsatt har denne deltidsjobben, når tegnestua mi helt mangler oppdrag for tiden.

I all dødtiden som for tiden oppstår sitter jeg for det meste og glaner over fjorden, mot det lille fabrikkstedet Berger, og området rundt. Jeg har tatt meg sjøl i at det skjer oftere og oftere, og har gjort meg tanker om jeg kanskje nå er i en alder da man gjør tilbakeblikk på eget liv. Her er det bare å trekke fra teppet, og scenariet for store deler av mitt liv, spesielt mine barneår, ligger rett foran åsynet mitt. Når jeg lar blikket svinge fra Berger rett forut, til Leinaodden mot sydvest og mot Krok i nordvest, blir det som et filmlerret med minner fra den tid jeg tråkket barbeint rundt i egnen der borte, for ca 40-50 år siden. Minner smetter seg frem når jeg sier ”snurr film”, og som hjelper til med å døyve de for tiden litt vonde ubehagelige realiteter med tegnestua ”nede for telling” og en masse kluss i den forbindelse, men som ikke skal få legge demper på de gode minnene jeg har fra ”landet på andre siden av fjorden”, samtidig som det er blitt bevisstgjort for meg hvor lite jeg har lært meg av samtidshistoria. Disse leie hendelsene i senere tid, er vel kanskje en medvirkende årsak til at jeg ønsker å gjøre noen tilbakeblikk, og heller holde fokus på det som har vært bra. Da faller det naturlig å begynne med ”Minnene fra Leina”, om menneskene og omsorgen som holdt meg oppe den gang. Jeg må få disse minner nedskrevet. Tanker om dette har jeg gjort meg tidligere også. Jeg føler nå at jeg skylder å gjøre det, spesielt overfor en avdød tante, min tante Betty. Nå er jeg forhåpentlig i gang med det, ved å hente litt inspirasjon fra omgivelsene her rundt meg, fra det samme fjordområdet som ”den gang”, men altså på motsatt side av fjordbassenget.

Marinaanlegget hvor jeg nå befinner meg har beliggenhet ytterst på vestsiden av Hurum-halvøya, nærmere bestemt i Holtnesstøa, straks innenfor Rødtangen som utgjør halvøyas ytterpunkt. Beliggenheten er optimal for mottak av all båttrafikk, midt i et delta, av fire fjordarmer. Her møtes fire fylker, Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud. Tvers over fjorden mot vest ligger industristedet Berger, som jeg sa. Berger i Vestfold. Svelvik ligger litt innover i fjorden, altså Drammensfjorden, med Drammen selvfølgelig, helt innerst. Motsatt veg er det god sikt innover Holmestrandsfjorden, mot Holmestrand i sydvest, forbi Langøya på venstre hånd, mens Sandesognsfjorden stikker seg inn bak Kommersøya og Bjerkøya, mot den annen kant, til Sande i Vestfold. Fra ytterpunktet Rødtangen, her rett ved min side, kan du velge mellom å gjøre en U-sving, og sette kursen innover Oslofjorden, til Norges hovedstad, eller seile Oslofjorden utover, til åpent hav om du vil, hvor porten er åpen til reisemål verden over, til fremmede land og verdenshav. Det hender for min egen del, at jeg i tankene henger meg på de store lasteskipene på veg ut Drammensfjorden, og blir med på reisen, nyssgjerrig på hvor kursen går videre. Det gjør at den store verden kommer nærmere, men akkurat i dag akter jeg å holde tankene mine her i nærmiljøet.

”Fru Pedersens Pensjonat” ligger sentralt plassert i dette nærmiljøet, ved Leinaodden på motsatt side av fjorden. Her fra Holtnesstøa på Hurumlandet kan jeg med blotte øye se over til ”pensjonatet”. ”Fru Pedersens Pensjonat” er egentlig ikke et pensjonat i vanlig forstand. Det var bare noe min onkel Karl fant på, kom til å kalle barndomshjemmet sitt på Leinastranda, en sommerdag hvor tilstrømningen nesten tok overhånd både på han selv og søsteren. Altså er fru Pedersen min tante, min tante Betty. Hun og onkel Karl er begge søsken av min far, og det var ytterligere 9 søsken, til sammen 12, dusinet fullt. Kanskje rekker jeg å fortelle om hvordan jeg møtte de alle søsken. Når jeg nå har blikket rettet mot Leinaodden og med blotte øye kan skue over til Leinaodden, er det nesten som jeg møter min fars blikk gjennom kjøkkenvinduet i søskenflokkens barndomshjem. Skummelt? Neida, dette er ikke mer farlig enn at min far, Olaf i søskenflokken, i sine memoarer har beskrevet utsikten fra Leina, slik: ”Da Leinaodden er synlig fra alle kanter i fjordbassenget blir utsynet derefter. Den første utsikt har jeg vel hatt fra husets kjøkkenvindu som vender mot øst, og her dukket da frem bak svaberget og oreskogen, Holtnesstøa nede ved stranden på Hurumlandet”. Altså nettopp her jeg nå sitter.

Det er for så vidt behagelig, fint faktisk, å sitte sånn avslappende på bryggekanten og la tankene flyte i stillheten. Ettermiddagssola varmer godt, og fjorden ligger blikk, nesten som om fjorden er høvla, sa bensinkunden som var innom her tidligere i dag. Så er det da heller ikke så mye som en krusning på vannflaten. Bølgene etter den svære containerbåten som akkurat passerte har lagt seg, men skaper fortsatt litt hvisken i den våte sanda og i vrakgodsa inne i ”Mortensenbukta”, som stikker seg inn forbi bensinpumpene. Disse containerbåtene graver opp sjøen noe ganske så voldsomt. De skaper noen krappe bølger som blir til en masse ”bøljerøre” når de når frem til bryggefronten, og blir slått tilbake. Det var ganske så ille her tidligere i sommer, da fritidsbåtene lå fire og fire utenpå hverandre for å tanke. Det er neimen ikke så greit, når du skal holde båten sånn noenlunde stille, og samtidig passe på at drivstoffslangen ikke løper løpsk. Hver gang når dette skjedde tenkte jeg på en skolekamerat av min sønn Tom. Litt ufint å fortelle denne historien kanskje, men okey, han heter Knut, og ”dette er da så lenge siden”, snart 20 år siden. Knut brukte å sommerjobbe i Oslo Parkvesen, og så var det sånn med Knut at hans naturlige beskjedne vesen ofte kunne bevirke uheldige følger, spesielt i befatning med praktiske gjøremål. De blir (ble) gjerne litt klønete å utføre, som da Knut fikk ansvar for å vanne blomstene og all beplantning i ”Saras Telt”, min favoritt friluftsrestaurant på den tiden, i Studenterlunden, på Karl Johansgate:

Dette var en varm sommer ettermiddag, og fullsatt kafé. Den beskjedne Knut nærmest listet seg frem med vannslangen mellom alle bord, tett i tett som bordene gjerne står plassert på slike restauranter. Vannstrålen var likeså beskjeden som gutten selv. Det var bare så vidt at vanntrykket frembrakte tilstrekkelige dråper, til litt fukting av hovedstadens blomsterpryd. Tydelig lettet over å være ved målet, den siste plantebusk, lot han slangen bli liggende å sildrerenne, mens han gikk for å stenge av vannkranen. Men akk! Han skrudde kranen den gale veien. Skrekk og gru! - Vannslangen slynget seg rundt, opp og ned i en vill dans. De alle gjester danset med, i forsøk på delvis å beskytte seg, og delvis kvele dette vannspyttende og fresende kommunale slangevesen. Det var som å skue en regndans i Afrika. Også Knuts eget desperate forsøk på å fange uhyret resulterte i ytterligere kaos, med velvede bord og stoler. For ordens skyld, da gjestene omsider fant tilbake til sine plasser, ved kafe’-bordene, dyvåte etter dette overraskende skybrudd, og ølet i alle glass ganske så utvannet, verre var jo ikke ”katastrofen” enn at de fleste tok opptrinnet smilende. Men noen applaus ble ikke akkurat Knut tildel, selv om det kunne se slik ut, da han i baklengs gange forlot valplassen. Det virket nærmest som om han bukket seg ut, slik man gjør til sitt publikum når ”teppet faller”.

Det er denne redsel for slangedans, med innhold av bensin, som gjør meg noe nervøs, når disse store ”bilbåter”, laste- og containerbåter passerer marinaanlegget, med ”full propell”. En dansende bensinslange kan jo få ganske så mye større ødeleggende konsekvenser, enn et utvannet halvliter glass øl. En annen ting er at disse tistander var så ille til tider, at vi hadde mer en nok med å holde båtene klar av brygga, for å unngå havarier. Etter hvert, når disse svære båtene har rundet Rødtangen, med kurs innover i Drammensfjorden, og kommet til syne her fra marinaen, har jeg hivd meg på telefonen via Tjøme Radio. Jeg burde ha skjønt at disse sjøkapteiner ikke uten videre godtar å bli irettesatt av en laverestående liten ”matros” inne på land. Mine henvendelser har ofte blitt møtt av noen hissige sjømannsgloser, men faktisk har mine ydmyke oppfordringer om lavere fart ført til at forholdet har bedret seg. De fleste av disse båtene er i fast trafikk, her i fjorden. Vi er kjent med dem, og dem er etter hvert blitt kjent med oss. Mange slakker ned på farten i god tid før de passerer marinaen. Det virker nesten som båten umiddelbart setter seg, liksom synker ned i godstolen og slapper av når dette skjer, og alt blir jo veldig hyggelig når båten samtidig gir oss et signal, med godlynt lyd i skipsfløyten idet skipet passerer. Da reiser vi oss alle, så vel gjester som bryggepersonell, og bukker.

Skipperen på den nordlandske ”Nordpolen” var imidlertid lite lydhør for min appell, da jeg ringte ham opp: ”Hallo, - ja nå skal de høre kaptein, vi driver et marinaanlegg inne på land her. De holder for stor fart!” ”Og kem e dokker? Kem trur dokker at dokker e? ” ”Jeg sier at De har for stor fart. De graver opp hele fjorden her og skaper en masse problemer for oss, for både brygge og båter!” ”Så dokker meine at de e dokker som bestæm farta her i fjorden. Æ bruk den farta som æ har telatels tel, av Havnefogden!” ”Men kaptein, unnskyld – men kjører De bil?” ”Vesst kjør æ vel bil – ka dokker mein? ”Avpasser De farten etter forholdene?” ”Tror dokker at vi e non konfirmanta her om bord!”, sa norlandsskipperen. Smellet i telefongaffelen, da han la på, ga gjenlyd i Børjernåsen på andre siden av fjorden.

Erfaringen er at båttrafikken stilner av når skolen begynner igjen, etter sommerferien. Men vi er ikke der enda. For øvrig har det undret meg litt hvordan vi i Norge tidsbegrenser sommeren til å være over ved skolestart. Da skal det være over, liksom. Men som nå, sist i juli, er det for tidlig å stenge av bensinkranene, og selvfølgelig veldig forsmedelig for denne marinabedriften at det er så liten trafikk, at ikke en og annen kan trenge til litt drivstoffsuppe. Dette med å kalle bensin for drivstoffsuppe har jeg lært av ungdomsgjengen her på marinaen. Noen ganger sier dem bare ”suppe”. Nå, i den senere tid, har det sneket seg inn et varsku i hjernen min, at det kanskje ikke er så lurt å benytte slik respektløs tale om disse dyre dråper. Det var kanskje ikke likevel det dårlige været i fellesferien som gjorde at trafikken stilnet av.

Det er nesten så en blir litt døsen, og lett søvnig av stillheten som rår. En enslig måke som jeg fulgte med øya, den lå og duvet, før den plutselig dukket. Jeg holdt blikket mysende festet, - den kom ikke opp igjen. Jeg fant dette litt rart, og da jeg ytterligere skjerper meg, og lar blikket sveipe over et større område, – fuglen skvatt seg opp igjen – jeg tror sikkert hundre meter fra der den gikk ned. Jøss! - Det kan da ikke ha vært en måke? ”Skarv”, svarte det bak meg. Jeg må ha snakket høyt. ”Det er en skarv! Selvfølgelig er det ikke en måke”. Vedkommende sa det med et tonefall som om jeg skulle være en slags aldeles uvitende tulling. Det var Mortensen som var kommet på meg bakfra. Han residerer i den svære murvillaen bak her, innerst i bukta. Han har det med å komme sånn listende, umerkelig. Jeg er blitt vant med han, så jeg skvetter ikke til, sånn som i førstningen av vårt bekjentskap. Han er kortvokst, men kraftig bygget, det man kaller firskåren, likevel en lettbent 60-åring, en gang aktiv i brytesporten. Han kan plutselig være borte igjen, før jeg får snudd meg. Nå ble han værende, men setter seg ikke ned. Det gjør han aldri. ”Det er lenge siden denne sjøfuglen hekket her i fjorden”, fortsatte han. ”Det er bra at den er tilbake, og er nok ikke så attraktiv å jakte på lenger.” ”Sa du jakte på?” ”Ja – den ble regnet som matfugl for noen år siden. Det var i årene rett etter krigen. Den ble nesten utryddet, inntil det ble innført jaktforbud”.

”Jeg er redd det blir færre båter i opplag i år”, sier han plutselig. Nå sa han det, Mortensen også, med et flakkende blikk oppover og nedover fjordbassenget. Han virker å være litt engstelig på marinaens vegne. Jeg har merket dette på ham før om dagen også. Nå står han med ene håndflaten skyggende for solen, i en posør som taler for bekymring. Mortensen snakker ikke å mye, men har lang erfaring med marinadrift i både opp - og nedgangstider, og som kan slå ekstra kraftig ut begge veger, har han fortalt om. Han drev båtopplag her for noen år siden.

Mortensen styrer fortsatt krana, når båter skal opp og ut. Det er hans egen kran, en etterlevning fra den tid familien hans også drev kull-lager her. Området utgjør et ca 4 dekar stort område, utsprengt i svaberget, og fremstår som et stort stygt sår, nå altså opplagsplass for lystbåter. Mortensen har stilt både krana og seg selv til disposisjon for marinaen, mot et lite vederlag i flytende natura. Foreløpig har han ikke turt slippe til andre på krana. Det har sin greie forklaring. Krana er litt ustabil, for det går vel ikke an å kalle en maskin lunefull? Selv om det er akkurat det den egentlig er. Så derfor - det er bare Mortensen som vet å takle lunene til den gamle damen. Krana er bokstavelig talt sleip og glatt. Det går ganske greit å heve båtene opp – det er når båtene skal fires, til opplag på land, at det lumske ved maskinen kan melde seg, og du vet aldri når det skjer. Og slik jeg har forstått Mortensen, du må være ett hundre prosent skjerpet. Kort fortalt så dreier det seg om å være lynrask, trykke på stoppknappen i tide, det vil si i rette tiendedels sekund, når bremsereima viser tegn til å ville slure. Etter et langt liv med krana virker det som om Mortensen får en forutaning. Det har gått bra så langt, men det har vært nære på noen ganger. Og kanskje er det forståelig at noen og enhver kan bli litt nervøs. Disse fritidsbåtene kan ha verdi på en million, kanskje mer. Verst er det på regnværsdager. Da er det sterkt påkrevende nødvendig for Mortensen å oppsøke ”Håndbok for tømrere” i reolen inne på kontoret. Det er selvfølgelig ikke relevante fagråd å hente i denne boken, uten den er i passende tykkelse til å skjule en flaske vodka. Mortensen er helt klar på at man kan trenge til en kolekvint i slike situasjoner. Kolekvint er en dram i små glass, til forskjell fra en ”Mortensen-drink” som består av et middels stort kjøkkenglass fylt opp, nesten til randen. Vodka det også, alltid vodka, med så vidt plass til noen dråper Cola på toppen. Den skjenkes i murvillaen, på kjøkkenet i residensen. Jeg har aldri vært invitert inn i stuen. Hele huset er rengjort for salg. Huset har vært til salgs veldig lenge nå, uten respons. Verten ønsker å flytte til en spansk øy.

Det er for øvrig ikke helt riktig at Mortensen – villaen, som huset kalles, er helt rengjort. Ikke loftet. Loftet i denne staselige villaen har over år vært invadert av flaggermus, og som for noen år siden fikk borett til loftsetasjen. Det skjedde da denne sonar – orienterende skapning ble fredet. Jeg har avstått fra invitasjonen om loftsbesøk, etter å ha overhørt Mortensens beskrivelse av forholdene, renholdet – det manglende renhold av denne ”leieboer”. Det var under et ”kjøkkentreff” forleden, og en potensiell kjøper hadde meldt seg. Kjøkkenglassene var fylt opp, til randen på vanlig måte, og radiomusikken var påsatt med maks lyd, også det vanlig for Mortensen. Vi hørte ikke dørbjellen da familien som ønsket besiktigelse ankom. For det var en hel familie, trampende inn. 2 av sønnene var ikledd snekkeruniform. Disse gikk straks i gang med å stikke kniver i vinduskarmer og annet treverk både på innvendig og utvendig side. De hadde også med seg stiger. Vi kunne se dem fra kjøkkenvinduet. Jeg hadde merket meg Mortensens stigende irritasjon over huskjøperens anmerkninger og spørsmål, etter hvert som de gikk besiktigelsesrunden. Uansett mindre eller større mangler på eiendommen, så dreier dette seg om en herskapsvilla, og prisen var satt til 2 millioner kroner. Da huskjøperen stilte spørsmålet om hva prisen nå var kommet ned i, kom det ganske raskt fra Mortensen: ”Aftenposten er full av billige leiligheter, og om nå disse fasadeklatrerne utenfor her kan komme seg ned av husveggene mine, så kan dere gjerne få bli med opp på loftet og hilse på flaggermussamlingen min!” Så løftet han glasset mot meg idet han sa: ”Jeg tror ikke jeg egner meg særlig som husselger.” Og så kom det korte smilet hans. Alltid kort. Det ligner mer på et grin, men det blir til smil når radiomusikken settes på maks igjen.

Om det har vært grunner til bekymring for hvordan den gamle køl-krana ter seg, så er det kanskje større grunner til å engste seg for båtopplaget, inntektene som hovedsakelig ligger til grunn for marinadriften. En ting er Mortensens bekymringsbeteende, ut fra hans driftserfaring, men det går heller ikke lenger å fortrenge at et par større cabincruisere nylig ble hentet av namsmannen, her på brygga fornylig. Den trafikken har faktisk pågått en tid nå. Det tjener namsmannsembetet godt på, og er sikkert en fin attåtnæring for lensmannsetaten, som synes å styre den geskjeften. Så, om aldri så galt så godt for noe, som det heter.

Skal tro om båtene blir like sjeldne etter hvert, som nappene i makrellsnøret. Det er ikke så fælt lenge siden alle fjorder kokte av fisk. Det stimulerte til ganske så stor kreativitet. Fiskerens nøter ble bare større og større, og en dag ble nota så stor, at man bare snudde havet opp ned, og tømte ut ”hele greia”, fisk, reker, ”hummer og kanari”. Likevel ble man overasket over at det ble tomt. Jeg skal ikke si for sikkert hva slags not som dukket opp ved St.hans-tider, men jeg syntes den lignet en inkasso-not.

Fjorden er ganske smal her fra marinaen over mot Berger, til dette lille fabrikkstedet, og synes stadig å bli kortere, avhengig av min mimretilstand. For øvrig var jeg nylig over der med båt en tur, i forbindelse med en fotballkamp. Jeg er trener for fotballaget her i Holmsbu, og vi møtte Berger i en treningskamp. Det gjorde inntrykk å betrå marken der igjen, og det var vel kanskje det som puffet meg i gang med å skrive om mine gode barndomsminner i dette fjordområdet. Kanskje forteller jeg mer om denne fotballturen også. Selve fabrikkene er ikke synlige fra min kant her på marinaen. Delvis ligger fabrikkene litt nedsenket i terrenget, i ytterkant av den øvrige bebyggelse, og delvis skjult av et skogsholt av løvtrær. Heller ikke kan jeg se direktørboligen, den opprinnelige Berger gård, som ligger til samme kant, mens kirkespiret stikker seg opp mellom grantoppene, Her, fra min bryggekant, er det de store hvitmalte opprinnelige arbeiderboligene som dominerer bildet, sammen med den bakenforliggende åsen med sin karakteristiske halvrunde form. Husene som ligger i rekker fordelt på 2 gater, Øvre og Nedre Gata, i dagligtale kalt ”Boliane”, ligger tett opp mot foten av åsen, som til daglig bare blir kalt ”Børjern”. Jeg har lest et sted at åsens egentlige opprinnelige navn er ”Borgen”, og tilsynelatende ligger åsen der som en hegnende beskyttende borg i terrenget, rundt dette spesielle stedet som fabrikkeier Jebsen bygde opp til et eget lite selvhjulpet samfunn i sin tid, med egen privatskole, kirke og sykestue, bakeri, musikkpaviljong og privat fotballbane. Ganske unikt, og en nødvendig egen dampskipsbrygge, som jeg i dag bare må forestille meg, til høyre kant av ”filmlerretet”. Noen ruiner av bryggen gjenstår heldigvis, og som forhåpentlig kan mane til gjenoppbygging en gang i fremtiden. Bryggevegen, også den nødvendig anlagt av hensyn til fabrikkdriften, er hugget inn i fjellet langsmed bukta, og som sammen med Bryggeåsen danner rammebildet på nordvestre kant av den indre kjerne av Berger-bildet, og som utgjør det vesentlige av terrenget og bebyggelsen. På motsatt kant av Bryggeåasen, mot sydvest er det Blindsandåsen, hellende ned mot buktestranda og Blindsandodden som danner rammen. Langs hele strandstrekket innerst i bukta ligger det en husrekke av boliger, en småhusbebyggelse” som også innehar den opprinnelige sykestuen, en lav smekker bygning. Her ligger også Bjarne Hansens Trikotagefabrikk, også den et hvitmalt trehus. De to husene som ligger i hver sin ende av denne husrekken ned mot bukta, var begge på min tid bedehus. Huset i enden mot elven, der Bergerelven renner ut, var lutheranernes forsamlingshus. Det siste hus i rekken mot Blindsandstranda var bedehuset til Christi Menighed, på min tid kalt ”Betania”. Husrekken går delvis i et parklignende terreng med fast sandig jordbunn, og som ispedd furunåler ga et mykt gang underlag. Menighetshuset ”Betania” er i sin tid bygget av min bestefar, og som min far har skrevet et mangesidig jubileumsskrift til, i forbindelse med 50 årsjubileet i 1946. Skriftet har han kalt ”Min barndoms Tempel”. ”Tempelet” er bygget om til bolighus i senere tid. Det var leit å høre om det. Terrenget bakenfor her fortsetter i en slette som delvis er kultivert til stedets fotballbane, og som videre går oppover i en helling, akkurat passende som et naturlig tribuneanlegg, opp mot bebyggelsen i Nedre Gata.

Husene i Øvre – og Nedre Gata var på ”min tid” fortsatt arbeiderboliger for de fabrikkansatte, hvert av dem bolig for 4 familier. Hvert enkelt av husene har i senere år vært igjennom det man kan kalle en ”klassereise”, og tatt steget opp til mer eller mindre herskapelige enmannsboliger. Husene er nå registrert som varig faste kulturminner hos riksantikvaren, med status bevaringsverdige. Dette er nok en ære som husene selv er glad for, men kanskje ikke tilsvarende fornøyd med ombyggingen som sådan, med beboerne såpass kraftig redusert. Min bestefar, tømmermannen Jens fra Holmestrand, var svært aktiv med på det meste av nybyggerarbeidene i sin tid, boliger og annet, og hadde selv husrom i et av de førstbygde husene, sammen med sin familie, sin hustru Sofie og de 4 første barn. Det var Einar den første, Betty, Fredrik og Olaf. Tømmermannen Jens var på den tid godt i gang med byggingen av eget bolighus i Leina. Husene i Leina sto ferdig i 1993. Det under onkel Karls voksentid får jeg si, ”Fru Pedersens Pensjonat”.

Ganske tidlig under mine Leina-opphold opplevde jeg å høre min onkel Karls benevnelse ”Fru Pedersens Pensjonat” om familiens bolig, deres hjem i Leina, uten helt å oppfatte i hvilken anledning. På et vis kan jeg ubevisst ha forstått onkel Karls assosiering av pensjonatdrift, av den store tilstrømning. Senere har jeg personlig valgt å oppfatte pensjonatnavnet som utrykk for heder og ære til damen Betty, til fru Pedersen, min tante. Tittel og navn gir fornemmelse av favn.

Nå på sene ettermiddagstid blinker det fortsatt hvitt i alle husfasader på Berger, i fasadene vendt mot fjorden, og vendt i retning mot meg på marinabrygga. Det er dagens sollys som reflekteres tilbake, et gjenskinn som bruker å vare kvelden og natten igjennom. Det siste av solstreif på Bergersiden ”toucher” og gir litt fortsatt lød til svabergene på Blindsandodden, det ytterste punkt ute i Bergerbukta.

Privilegiet ved å holde til her på Hurum-siden av Drammensfjorden er at her går solen aldri ned, men den lave ettermiddagsolen kan også være litt ubehagelig stikkende i øynene. Parasoller er imidlertid slått opp bortover hele brygga for å ta vare på gjestenes eventuelle behov av ”skygge for solen”. Pølsekokeren har i hele dag vært i beredskap, og dersom noen skulle ønske seg en hamburger, eller kanskje en løvbiff, ja så lar jo det seg fikse. Alt er gjort klart, så vær så god! – Parasollene med de fargerike Farris og Solo – reklamene gjør det de kan for å pynte opp litt også, og gjøre det trivelig. Så vær så god!

En gang ”før i tida” hadde jeg fått tak i en sånn parasoll med Ringnes øl – reklame. Det var en tid da familien ferierte på Nesodden, nærmere bestemt på Blylaget. Øl – parasollen var grei å ha på stranda. Einar Rose, kroverten og revyskuespilleren, var vår nærmeste nabo. Han var ofte nedom stranda til oss, tykk og rund i bar overkropp med seler til oppheng av sine vide bukser av type Asterix størrelse Obelix, og støttet til en spaser - stokk med sølvhåndtak. Hver gang var han like blid som han brukte å være på revyscenenen. Da han en dag stoppet opp ved vår Ringnes – parasoll og samtidig tittet opp mot den blide sola, utbrøt han: ”Nå ska jei si rei` gitt at vi tjener penger vi som driver uteresturang`. Han så selvfølgelig for seg en fullsatt kafé, fortaugskafeen utenfor ”Rosekjellern`” i Vika, ved Rådhusplassen, inne i hovedstaden.

Dessverre er øl noe styggedom i Hurum kommunes ører, for ordfører og hans kommunestyre. Marinaen gjorde et fremstøt om tillatelse til å selge øl, i forbindelse med en etablert kolonialavdeling, en helt vanlig kolonialvare. Søknaden ble avslått med begrunnelsen at dette tiltaket kun var et tilbud om nødproviant til båtfolk og andre turrister. Og dessuten ligger brygga for nær vannkanten! sa ordføreren fra Arbeiderpartiet, mens Høyrerepresentanten klappet og var glad for at ordføreren kalte en spade for en spade. Det blir nesten som å si at turister er noe dritt, og det var vel egentlig det han sa også, ordføreren, da han i en annen sammenheng utbrøt i et avisintervju: ”Disse hyttefolka og turrista skaper bare køer i lokalbutikken”. Og da så, da kunne det ikke bli noe av med forsøket ”å skape en turistmagnet”, sukket ”gründerne”.

Det ligger et dampskip under vannflaten her, rett ut for bryggekanten. Det er nesten så jeg kan nå det med tærne, dersom jeg strekker meg litt lenger ut. Det er D/S Juno. Jeg har reist med skipet, et kombinert passasjer og lasteskip. Av og til forestiller jeg meg at det flyter opp noen eplekasser fra vraket, brennmerket ”Betty Leina”. Noen ganger hører jeg radio-musikk fra den røde plysjsalongen under dekk. En annen dag kan jeg fornemme en eim av stekt makrell og fiskesuppe stige opp til overflaten, og bre seg som en synlig duft over fjordbassenget, fra Leinaodden forbi ”Revet” til Blindsandodden, bukta, ”boliane” og Børjernåsen, og hvor Berger-brygga og Krok avslutter ”filmlerretet”, på høyre billedkant.

Det er Mortensen som eier vraket, han og søsteren fru Jansen, en arv etter deres far det også, som var eier av Dampskipselskapet Juno. Dagens Mortensen var selv maskinist på Juno-båtene. Det har forundret meg at et skip kan ”gå ned”, tilsynelatende sånn uten videre inne i en forholdsvis grunn bukt, inne i en smal fjord. Derfor prøver jeg meg igjen, overfor maskinisten og redersønnen, her han fortsatt trasker rundt meg. ”Fortell meg om Juno” ”Mener du Gudinnen?” Det er en sånn typisk vri Mortensen gjør, når det dreier seg om ting han helst ikke vil snakke om. I tillegg liker han også å erte meg litt. Han kjenner til at jeg selv har et spesielt forhold til båten, fra mine guttedager. ”Ikke skap deg!” slenger jeg tilbake, ”Og hyggelig om du kan stå stille et øyeblikk”. Men han vil ikke snakke om båten. Jeg har gjort gjentatte forsøk med å spørre han ut om årsaken til skipets vonde skjebne, men også denne gang snudde han om og gikk. Ja vel – det får være hans rett, å ikke ville snakke om det. Så er det vel noe som ikke tåler lys på seg, tenker jeg da, om det kanskje er en bunnpropp som er forsvunnet, forsikringspenger og sånne ting… Tanken gir meg litt dårlig samvittighet, når jeg ser han tasse opp bakken mot murvillaen. Jeg håper for hans skyld, at han snart får solgt herskapshuset. Det er noe rastløst over ham, hvileløst. Det virker å være så slitsomt.

Jeg må få rettferdiggjøre meg litt, angående ”den bunnproppen”. Når jeg undertiden har luftet forslag om å heve vraket, så kreves det eventuelt godkjenning av eieren, altså Mortensen-familien. Hittil har familien vært meget reserverte til forslaget. Uansett hadde det vært et mer ærefult forlis om dampskipet Juno var ”gått i graven” ved Bergerbrygga på andre siden av fjorden, når så vel skip som brygge, begge deler først og fremst ble bygget med formål å tjene Bergerfabrikkenes drift, for tilgang på ull råvare fra det store utland, og utskipning av ferdig vare, i den rekkefølge. Og dernest blant annet bringe min tante Betty og hennes epler til torgs i hovedstaden. Dampskipet Juno har aldri hatt anløp i Holtnesstøa, utover å ha blitt bragt i opplag her i Mortensenbukta for å dø. Tragisk! Kanskje snakker jeg med min nye venn, dykkeren Skarven en dag, om dampskipets tilstand og mulighetene for heving.

Mens Skarven dykker etter føden, er svalene høyt oppe i luften og sanker maten. Såpass langt ut i sesongen er det kun ”mat til unga” det er snakk om nå. Det er kort tid igjen til flyavgang. Jeg har lagt merke til at svaler aldri setter seg ned, bare så vidt når fuglen er innom med mat til de gapende fuglungenebbene som stikker seg ut av reiret, hengende med hodene utenfor reiråpningen. For tiden er det kull nummer to, mens førstekullet nå er på vingene og trener til reisen sydover, kanskje hjelper de foreldreparet med å fø opp andrekullet. Svalene flyr ekstra høyt om dagen, noe som betyr at det fine været vil fortsette, etter hva jeg har lært av Mortensen. De flyr hulter til bulter seg imellom, likevel samlet som om de fløy inne i en stor glassballong, men stadig er det en og annen som skjærer seg ut, og en annen superflyver kan gå i stup etter sitt bytte, lik et angrepsfly. Svaler er virkelig gode flygere, og helst er det vel fuglen som har vært modell for flykonstruktøren, ikke omvendt. Jeg vet at konstruktøren av jagerflyet, Spitfire, lå timevis på ryggen i en åker og studerte fuglenes luftakrobatikk. Det betalte seg. Flyet vant kampen om luftrommet under krigen i 1940-årene. Dette har jeg lest om, men jeg var de også. Forøkelsen av svaler her på brygga har vært stor i år. Oppunder mønene på bryggebygningene har denne superflyveren bygget i alt 8 reder, noen av dem faktisk doble, i 2 etasjer. Den første tiden etter at svalene er ankommet er dem travelt opptatt med å reparere redene fra årene før, og å bygge nye. Resten av Norgesoppholdet går med til å føde nye kull. At svalene fødes her i landet, og kommer tilbake hit år etter år, skal vel bety at det er her på brygga fuglene har sitt hjem. Ikke der syd etsteds. Så er dem vel på sydenferie det meste av året.(?) Eller føder dem unger der nede også? Tilsynelatende føler de seg i alle fall hjemme her, når de uten hensyn til bryggepersonell og gjester, skiter ned hele brygga og søler til fælt. Det er spesielt ille når dette skjer fra reirene over serveringslukene. Det har dessverre hendt at kunder har fått litt spesialdressing på pølser eller hamburgere. Det har selvfølgelig medført at de uheldige har måttet få erstatning i form av ny servering. Sist gang dette hendte kom det ordre fra ledelsen om å spyle ned svaleredene, men det ble forhindret. ”Du går ikke hen å bare tar hus og hjem fra folk!” Problemet ble løst ved at vi snekret brett, skitebrett, i underkant av redene, som fanger opp møkka. Det var bra for samvittigheten, og spesielt også for bryggelivet som sådan, når fuglene nesten er alene om å skape litt liv og rørlighet for tiden.

Sola henger fortsatt over Børjernåsen. Åsen markerer seg ganske grådig i terrenget der den stikker seg opp med sin synlige karakteristiske halvcirkelform fra alle himmelretninger. Det er nesten som sola bare subber borti toppen, og synes å ville slå seg litt til ro nå om dagen, liksom litt ettertenksom sola også, før den går løs på siste etappe mot Krok, hvor den bruker ”å ta natta” på denne tiden av året. Det var omtrent her sola sto plassert på himmelen, da kunstneren Oluf Wold Thorne malte sitt verdensberømte maleri ”Innseilingen til de lykkelige øyer”, og hadde sitt staffeli oppstilt omtrent her hvor jeg nå sitter. Når jeg likevel ikke helt kan fange maleristemningen er det fordi seilbåten, som akkurat glir innover i fjorden, ikke går for heiste seil. Riktignok er vinden fortsatt laber i dag, men det var den da vitterlig også på maleriet. Det er for øvrig ganske påfallende, i alle fall i dette fjordområdet, at seilbåtene sjelden seiler, og altfor ofte velger å gå for motor. Det har ført til at mine unge bryggekolleger kaller seilbåtene for stangbåter. Sånn rent forretningsmessig sett, med det for øyet, så skulle det jo være en fordel for marinaen at også seilbåtene går for motor, og kan trenge til litt drivstoff. Erfaringen er likevel at det blir ikke særlig penger av disse dieseldråpene som fylles på tanken. Seilbåtenes ofte små motorer går langt for en hundrelapp. For øvrig har jeg hatt noen artige møter med seilbåtskippere, for så vidt har det vært hyggelige passiarer, men det er ganske umulig å tjene penger på dem. Det er nesten ikke til å unngå at du søler en dråpe diesel når slangepistolen naturlig blir å trekke vertikalt opp fra tanken. Det er alle seilbåteieres skrekk å få diesel- søl i båten, og som derfor gjerne medfører at jeg må vaske båten, noen ganger rund baut, som et besøk jeg hadde tidligere i sommer: Det gikk selvfølgelig med litt såpe, og dieselfortjenesten gikk dermed direkte føyka. Mens jeg vasker sier jeg da, til mannskapet: ”Gå inn å ta dere ei pølse så lenge.” Men seilfolk spiser ikke pølser. Seilfolk, - enten går det i noe medbrakt snacks, som er fri for å etterlate søl i båten, mens aller helst blir det å ta inn på restauranter, seilklubb-restauranter. Men så prøver jeg meg på en annen vri: ”Har dere husket å ta med mineralvann på båtturen da? Og cigaretter?” Denne egentlige så positive salgsteknikk har jeg lært av Kari i butikken, i Holmsbu hvor jeg bor. Når jeg for eksempel har kjøpt meg spekesild, sier Kari: ”Du har kålrabi da?, og rødbeter?” ”Nei, det var sant – det må jeg jo ha.” ”Og meierismør?” sier Kari – ”Og løk?” ”Hva skulle jeg gjort uten deg, Kari”, sier jeg da.

Nå er det jo ande folk også, enn seilfolk som ikke røyker. Men absolutt ingen seilfolk røyker, etter at Kong Olav sluttet. ”Men kong Olav heiser i alle fall seilene”, sier jeg, men det ble helst lavt til meg selv. ”Apropos mineralvann”, sier stangbåtskipperen. ”Du er kanskje snill og fyller opp vanntanken for meg, og vær snill å tappe ut det gamle – det er blitt litt dødt. Og forresten – har dere is?” ”Is – eh, Javisst – is ja bevares, bare gå inn i butikken, det er folk der inne,” nærmest stotrer jeg frem. Spørsmålet kom liksom så uventet, og jeg tenker – at der fikk vi kanskje igjen for såpa. Men selvfølgelig tenker ikke skipperen og hans mannskap på iskrem av noe slag, uten isbiter. Og med isbiter er det som med vannforsyningen på vår marina, det er service det. Det skulle bare mangle, holdt jeg på si. Hvor naiv kan man bli, tenker jeg på, i samme sekund, i troen på kundeservicens trolldom til evig lykke?

Skipperen klønemanøvrerte fælt, når han la ut fra brygga. Båten virket liksom å være litt for stor for ham. Jeg syntes jeg måtte rope en advarsel, da han nærmet seg dit hvor Juno ligger sunket: ”Se opp for Juno, Juno ligger under her – et gammelt dampskip!” ”Dampskip” ser jeg på leppene hans at han mumler, når han ser seg tilbake, spørrende mot meg, ” Sa du Juno?” Mannskapet hans syntes også å være litt forvirret. ”Ja – det ligger et båtvrak under her!” gjentar jeg og peker ned. ”Det er et dampskip!”, forklarer jeg igjen, uten at det skal ha noen som helst slags betydning. Det gikk en f… i meg, og jeg syntes vel at det var litt gøy. ”Et dampskip?” gjentar han, ”ligger under her”. Denne gangen med skulderopptrekt henvendelse til mannskapet sitt. Og de alle skotter etter dampskip, ned i vannet – hengende over båtripa, helt til de er kommet seg midtfjords og ute i skipsleden. Litt artig det der, og så morer jeg meg litt med å tenke på, at først var det robåter, sånne slavebåter og vikingskip, så ble det seilskuter før dampdrevne motorbåter og båter med dieselmotorer. Nå har vi altså fått stangbåten, en båt med dyptstikkende kjøl og en lang oppstikkende stang. Tungt å drasse på for en liten motor, tenker jeg på, men hva skal man vel med disse tekstiler når man kan gå for motor. Og bevares vel, kanskje kan stanga komme til nytte igjen, når det ikke er mer olje igjen på kloden. Og vindkraft er jo ”i vinden”! Allerede. Kanskje får vi se Containerbåter med vindseil etter hvert, tilbake igjen til seilskutetiden og skikkelig sjømannskap. Det kunne vel vært noe! Bli noe?

Mens jeg på ny løfter blikket ser jeg at sola har satt seg i bevegelse igjen, forlatt Børjernåsen, og er på veg i sin faste rute mot Krok. Stangbåten som putrer seg innover fjorden rekker kanskje å krysse foran Antons gavlbåt som nå skal være på veg fra fiskerbruket på Odden, inne ved Holmsbu, i sin faste rute mot Krok, fisker Anton også. Jeg ser av klokka at det er tid for kveldstrekket av bonngarna. Det er noen år siden nå at Anton tok over bonngarnsfisket etter faren, Aksel. Jeg liker å forestille meg at det i kjølvannet av gavlbåten henger en beksvart fiskerpram på slep, slik det var på Aksels tid. Det er den noe lutryggede fiskeren Karl, lutrygget etter 50 - 60 år ved ro - årene.

Karl var den siste Drammensfjordens yrkesfisker i robåt, og hadde hele dette unike fjordbassenget, som sin arbeidsplass, og var selvfølgelig bokstavelig talt lommekjent i fjordbunnens alle lommer, hvor fisken står. Karl kastet aldri av seg det velkjente makko langbente og langermede makko ull undertøy, og gikk hele sitt liv kledd i oljehyre, bortsett fra lørdager. Da var Karl på fotballkamp, i dress og med vannkjemmet hår, forandret til det ugjenkjennelige. Min fetter, Holmsbufiskeren Anton, har fortalt en morsom historie om Karls hamskifte: Det var mens Karl deltok i bonngarnsfisket på Krok. Som æresmedlem av Berger Idrettslag hadde Karl holdt festtalen i forbindelse med et jubileum, forteller Anton, og Karl var festkledd selvfølgelig, nybarbert og med sleik i håret. I lokalmiljøet på Berger var han kjent som en glitrende taler, og også denne gang hadde Karl fanget sitt publikum. En dame, en badegjest og fast fiskekunde ved Krok-brygga, var blitt så begeistret over talen, at hun utbrøt til den oljehyrekledde Karl: ” Nei, De skulle ha vært på jubilumsfesten på lørdag, Kristoffersen, og fått høre en virkelig uvanlig spirituell tale!” Karl ga seg selvfølgelig ikke tilkjenne, men vitnet Anton forteller at da damen var gått avslørte Karls miner at han nok var litt smigret.

Selv kan jeg skrive under på at Karl var en god taler. Som guttunge var jeg romkameraten hans i skoleferien, og overhørte hans innøvelser. Han var ingen kløpper til å skrive, og var tvunget til å tale uten manus. Det er som romkamerat jeg også kan bekrefte at langt ullundertøy var vanlig for min onkel, også på sommeren. Kvistrommet til onkel Karl hadde en litt eiendommelig lukt som jeg i ettertid kan beskrive som en blanding av fiskeskjell, oljeklær og urin fra nattmøblet, og ispedd en svak eim av medisiner. Onkel Karl hadde over år vært sterkt plaget av en type bronkitt. Jeg husker lukten på onkel Karls rom som veldig nær familiær, han og jeg.

Samtidig som vi kjøpte hus i Holmsbu, Karin og jeg, ble jeg hanket inn som fotballtrener for det lokale lag, og det er jeg fortsatt. Det er en historie for seg, hvordan det skjedde, men får vente. Berger Idrettslag er av våre motstandere i fotballserien. Da vi i år møtte Berger i fotballkamp tok vi over i båt. Jeg var jo kjent med at det går an å ta seg inn med båt, opp i elva som renner ut i bukta. Bukta er ellers veldig grunn. Vi gjorde noen forsøk på å finne renna som brukte å være merket av med staure, men som nå altså ikke var der. Skipperens utålmodighet og engstelse for å gå på grunn, tvang oss inn til en liten brygge helt ytterst ute ved Blindsandodden.

Det er flere slike småbrygger innover i denne bukta, på Blindsandsiden. Kanskje er det litt overdrevet å kalle det brygger – det er heller små utstikkere, bygget opp av løse steiner og rekved. Ytterst er det dybde, tilstrekkelig til at en flatbunnet båt flyter. Ved ekstra lavt vann, lavt vanne som man sier her, skjer det at båtene likevel tar bunnen. Det fører imidlertid ikke til noen skade. Båtene setter seg pent ned i sanden, eller rettere i gjørma. Bunnmassene er i alle fall såpass føyelige at de pakker seg pent rundt båten til stødig leie. Egentlig den perfekte båtplass for flatbunnede prammer og desslike båttyper. Båten som Holmsbu fotballag ankommer med er ikke flatbunnet, men den har heller ikke særlig dyptgående kjøl. Jeg var derfor på nippet til å foreslå for skipperen at vi skulle legge til ved onkel Villiams brygge, litt lenger inn. Men jeg holdt inne med det. Det hadde selvfølgelig bare virket forvirrende på disse fotballgutta, allermest på båteieren. Han heter Terje, en tilflyttet Oslogutt, endog Vålerenga-gutt. Han lar ingen anledning gå fra seg til å demonstrere sin autoritet, eller fortelle hvem som er skipper ombord. Tanken på dette gjorde at jeg direkte avsto å blande meg inn. Onkel Villiam får jeg fortelle om en annen gang.

Terrenget her ved Blindsand er svakt hellende, nesten flatt nederst mot bukta, og er bevokst med store ranke trær., gran og løvskog. Også her på Blindsandsletta, som i terrenget innerst i bukta, er det som å oppholde seg, og spasere i en park, med myk skogbunn, og det var virkelig så stille her, slik jeg har fornemt dette på avstand, og som gir forsterket følelse av rom når jeg stopper opp og retter blikket mot den åpne himmel mellom trestammene. Det er kort vei bort til fotballbanen, og jeg lot fotballgutta gå i forveien, mens jeg selv sakner farten litt. Det er ca 45 år siden jeg tråkket barbent rundt om i denne egnen, som jeg sa innledningsvis. Det var på den tiden jeg som guttunge hadde sommeropphold i Leina. Jeg følte virkelig andektighet av å gå her, og som tiltok når jeg nærmet meg menighetshuset Betania. Det ga et sterkt inntrykk når jeg nylig hadde lest min fars stort anlagt jubileumsskrift ”Min barndoms Tempel”, inneholdende også et dikt med samme tittel. Det er i mange vers, med blant annet en beskrivelse av Betania-husets vakre utforming, men som avrundes i siste ledd: ” men dog for pomp og prakt helt fri”. Jeg har egne sterke minner herfra. Sommerstevnene ble også på min tid avholdt her med base i menighetshuset ”Betania” med strengemusikk og sang. Som 10-åring satt jeg en gang her ytterst på odden, og beskuet et stort dåpsstevne. Når jeg denne dag, på veg til fotballbanen, passerer Betania-huset, som avslutter husrekken innerst i bukta, forsøker jeg å lukke øynene for den ombyggingen som er skjedd, til bolighus. Jeg velger heller inni meg og rette gratulasjoner til boligeieren for et nydelig tømmermannshus.

Fotballbanen ligger rett på bortsiden av Betania-huset. På en måte blir jeg ikke mindre andektig av å betrå denne idrettsplass. Bane og klubbhus er bygget under ledelse av min onkel Karl, som nødsarbeid i nedgangstiden, en gang på slutten av 1920-årene. Det var på denne banen jeg opplevde mine første fotballkamper, i følge med min fetter Walther. Onkel Karl hadde sin tribuneplass sammen med en engere krets av seniorer. Fotballbanens langside ned mot bukta er avgrenset med et høyt gjerde, delvis for å begrense epledrysset i villahagene på den kant, og dessuten hindre at ballen havner i vannet ute i bukta. Med dagens fotballnivå blir det mange ”høye baller”, og det hender nok at ballen får seg en dukkert. En tilsvarende beliggenhet av fotballbane har jeg bare opplevd på Kreta, i Agios Nicolaos. Grusen der var rød i fargen, men støvet selvfølgelig ikke mindre, og greit å kunne hoppe i havet rett etter kampen. Sånn var det også med Berger-laget på Karls formannstid, når det fortsatt var grusbane på Berger, og dusjfasilitetene ikke var all verden. Fotballspillerne hoppet i fjorden fra Blindsandodden, og trivdes med det. Og Karl mente vel at han hadde et relativt godt poeng angående omleggingen til gressbane da han kom til å si at fotballag skapes ikke av gress!”

Når fotballnivået på Berger var ganske høyt på Karls formannstid så skyldtes selvfølgelig det flere forhold. Ett forhold er at dette lille fabrikkstedet tidlig var med i organisert fotball, og deltok på et høyt nivå. Det er lett å forestille seg at engelsk arbeidskraft, engelske maskin – og tekstilingeniører har bragt fotballspillet til Berger, i forbindelse med opprettelsen av fabrikkvirksomheten. Slik dette sannsynligvis også er tilfelle for industristeder eksempelvis Skien og Sarpsborg, som er kjent også for gode fotballag. Familienavn som Eastwood og Bullen vitner om slik sammenheng for Bergers vedkommende. Karl hadde sin styrke gjennom sitt organisasjonstalent og lederegenskaper, fremdyrket gjennom tillitsverv innenfor fagbevegelsen. Under Karls ledertid spilte laget på nivå 2 i Norgesserien og ble blant annet kretsmestere klasse A i Drammen og Omegns fotballkrets i 1933, og slo ut Sarpsborg Fotballklubb i Norgesmesterskapet, da dette laget var av landets beste. Dette var mens laget hans trente og spilte på grusbane, så Karl har sine ord i behold, i forbindelse med omleggingen til gressbane. Og et tenkt kamputfall mellom ”Berger Grus” og ”Berger Gress” ville nok klart godt i favør av førstnevnte, ”Berger Grus”. Alle på Berger er enig om det.

Lite ante jeg, at dette Bergerbesøk skulle ende opp med et besøk også til kirkegården. Knut nærmest kidnappet meg til et slikt besøk, vil jeg si. Knut satt i sin bil utenfor klubbhuset da jeg var ferdig med å pakke fotballutstyret og var klar for båtturen tilbake, tilbake på jobb faktisk, på marinaen. Holmsbuspillerne var allerede gått til båten, blide og fornøyde med 5 – 1 seier. ”Sett deg inn i bilen her, Odd – jeg skal vise deg noe”, sa han. Ja vel, men jeg kunne jo ikke vite at han skulle kjøre av gårde. Han heter Knut Finsand, og er en av dagens idrettsledere på Berger, og jeg kjenner ham mest gjennom det, og litt gjennom felles kjente på Berger. Invitasjonen kom derfor litt overraskende og uventet. ”Hvor skal vi hen? gutta venter på meg nede i båten” Han sa ingen ting, bare kjørte, langs vegen på nedsiden av fotballbanen, over kloppen ved elva. Han kjørte i absolutt lusetempo – helt sikkert kunne en fotgjenger fint holdt følge, så jeg rakk å tenke at nå skjedde det igjen, dette at folk bare tar over og bestemmer for meg, akkurat som om jeg ikke har noen egen vilje. Lettere irritert gjentok jeg: ”Knut, hvor skal vi? Hva skal vi?” Han fortsatte å kjøre i gangfart, men så svingte han inn på kirkegården, og han sa pånytt: ”Kom! – bli med ut, jeg skal vise deg noe.” Det var en absolutt kort kjøretur, og selv om vi like gjerne kunne ha spasert – jeg rakk liksom ikke å gjøre meg opp en tanke om hvor han ville med sitt merkelige beteende. Og jeg måtte jo bare gå ut av bilen, og stille meg ved siden av ham, der han sto helt stille. Og der sto vi begge, rett opp og ned, stille og urørlig midt inne på kirkegården. Det tok sikkert ett minutt, før han sa: ”Hør!”, uten å vende seg mot meg, og med ansiktet rett frem, markert konsentrert lyttende, gjentok han: ”Hør!” Vi var alene. Det var ingen andre på kirkegården, ingen rørelse og absolutt stilt, en spesiell ro som det alltid er på kirkegården, alle kirkegårder. Jeg finner det vanskelig å beskrive situasjonen, men hele hans opptreden tilkjennega at det lå noe alvor bak. Tanken på at denne Knut, som jeg knapt kjenner, kanskje drev og fleipet med meg, slo jeg raskt ifra meg. Det var noe som frasa at jeg bare kunne bryte opp, at det var stilt en slags forventning til meg, men hva? Og så kom det pånytt: ”Hører du hvor stilt det er her?” Javisst, det var jo stilt, behagelig stille og fredelig. Jeg ble litt lettet, at det var denne roen som hersker i en gravlund, han ville vise meg, at han kanskje nylig har funnet seg en hvileplass for sjelen. Jeg vet at gutten arbeider hardt, med eget entrepenørfirma. Kanskje var det bare måten han stilte spørsmålene på som forvirret meg, eller…. ”Hør! – hører du fugla?”, sa han nå. Jeg hadde hørt fugla hele tiden, og som bare understreket stillheten. Det var ingen fugler å se, de var godt gjemt inne i den tette granskogen som delvis omgir kirkegården. Skogen virker ugjennomtrengelig, nesten som en stående tømmervegg. Fuglekvidret var mildt avdempet av det tette bar. Det var som om lydene kom langt borte fra, og som ga følelse av rom. ”Dette fuglelivet er politikerne i ferd med å ødelegge. Dersom planene om boligbygging i området blir vedtatt, vil det medføre hugging av grantrefeltet.” Jeg følte at han forventet seg en reaksjon, en kommentar, men jeg var jo bare blitt dradd inn i dette. Bergerfolk er imidlertid hyppige gjester på marinaen og antakelig må denne Knut ha merket seg min interesse for fabrikkstedet, spesielt angående bevaring av den gamle bebyggelse. Det burde være klart for alle, at en bebyggelse av området ved kirkegården, vil virke uheldig påtrengende både på kirkebygget og omgivelsene generelt. Det var ganske åpenbart for meg, uten videre snakk, og uten fuglelåter også faktisk. Men jeg må innrømme at jeg følte meg litt smigret av invitasjonen til fuglelivets lune kirkekonsert, i friluft på Berger Kirkegård. Knut har lært meg å høre stillhet.

Da vi kjørte ut av kirkegården hadde jeg fått dette å tenke på, og merket ikke umiddelbart at kursen nå ble satt mot de gamle bolighusene i Nedre – og Øvre Gata, og ”kidnapperen” kjørte i samme lusetempo som på kirkegårdsturen. Dette ga meg anledning til å beskue restaureringsarbeidene som jeg på langt hold har kunnet registrere at pågår, og på nært hold konstatere at de er i samme skikk som tømmermannen, min bestefar, bygget dem i 1880 - årene. Knut bor i det ene av dem, det samme huset som min tante Betty og far er født. Den gang var hvert av husene 4-mannsboliger. I dag er det stort sett 1-mannsboliger. Det var først da Knut bød meg inn på et glass øl, at jeg sjelelig var tilbake i fotball-livet, og fryktet direkte hva som ville møte meg av mottagelse i båten til Terje. Ute av bilen, tok jeg avskjed med Knut, idet jeg sa: ”Se til og få stoppet det, byggeplanene!” Det kunne ikke bli annet enn litt moralsk støtte fra den ene Bergerfan til den annen. Jeg følte ikke, at jeg hadde snakket ham etter kjeften.

Jeg var tre kvarter forsinket ned til bukta hvor fotballgutta hadde satt seg i båten, ytterst på odden, og som forventet ble jeg på avstand møtt med av skipperen: ”Hvor har du vært hen a`? Vi skal jo tilbake på jobben, jo! Og se på båten her a`! Vi ligger jo langt neri gjørma her jo! Nå fåru` se tel å få dytta oss ut! Det var du som anbefalte denna båtturen!” Tiradene gikk i et skval, alt av frustrasjoner blir bare øst ut. Så jeg hev bare bagen med svette fotballtrøyer om bord, og uten å ta av meg verken strømper eller sko dyttet og skubbet jeg båten ut på dypere vann, mens skipper Terje bare fortsatte ordflommen, nå henvendt mot Roy: ”Dø Roy, haru` lagt merke tel – jeg mener – hva ær e` for slags Bergerglans han faarn`din har i øya om dan a`? Ærn`i fammilje med hele Berger eller? – Han burte iallfall vite at det er høyvann og lavvann i denna fjorn`her!

Jeg visste at det var nytteløst overfor denne Oslogutten å unnskylde meg med at jeg var blitt kidnappet. Terje er fra Vålerenga som jeg nevnte om, og greier ikke skjule at han har et svakt punkt i ”Vålerenga i mitt hjerte” som dem synger inne der, og så valgte jeg heller å erte ham litt, og sa: ”Jeg traff en gammel landslagsspiller i garderoben, Jonny Bullen fra Berger. Og du vet kanskje at Berger Idrettslag slo ut Vålerenga i NM-cupen 1938, enda legendariske Tippen Johansen sto i mål for Vålerenga. Dem spilte fotball her på Berger, kanskje før dem snakket fotball på Sota-hjørnet, på Vålerenga! Jeg så noen rykninger i neseroten hos Terje, og som røpet at denne salven fikk han problemer med. Det ble i alle fall stille et øyeblikk, og jeg hadde regnet med at han ikke var særlig bevandret i gammel fotballhistorie. Tydelig forvirret tok han på seg det tilvante skipper overblikket, et lett speidende skue over fjordbassenget, og ettersom vi nå var kommet i maksfart, hadde skipperen nok med å holde styringa på båten. Det er noe galt med styrestaget visstnok.

Resten av båt- og fotballaget virket bare å more seg over at jeg for en kort stund greide å målbinde Vålerengagutten, men ansiktsuttrykkene deres viste tegn til tvil om sannhetsgehalten i mine påstander. Mens Terje var opptatt med styrestaget, snudde Roy seg halvt mot meg: ”Gjorde dem det? Har Berger slått Vålerenga?” Det var selvfølgelig umulig å svare på dette spørsmålet der og da, men i ettertid kan det kanskje være greit å rydde opp litt, få sortert tinga litt. Så, - vel så var det ikke Vålerenga, det var Sarpsborg fotballklubb Bergerlaget møtte i kvartfinalen, et topplag det også, så derfor kan vel dette gå ut på ett, og om nå Bergers Jonny Bullen og andre av den store Bullen-familien spilte på A-landslaget eller B-landslaget, eller det at dem var faste spillere på kretslaget til Drammen og Omegns Fotballkrets, alle disse Bullen-brødrene, så skal det være godt nok til at jeg har mine ord i behold mener jeg. De var i alle fall topp fotballspillere, disse Bergergutta. Da vi la til på marinabrygga hadde Terje fått summet seg til ny ansats: ”Dø Roy! Dø Rune! –Neste gang dem kidnappern’ så la rem’ beholden’! Laget vårt er Holmsbu, ikke sant? Og så holder han faarn’ deres med Bergerlaget!

Roy og Rune er mine sønner. De driver denne marinaen, dersom jeg skulle ha glemt å nevne det. De har begge feriert i Leina på Berger. Hele familien ferierte i Leina, Karin selvfølgelig, og også våre sønner Tom og Øivind. Det var tidligere denne uka, at Rune minnet meg på deres Leina-ferier da de var små. Det var under en mimrepludring, far og sønn på brygga her om dagen, da Rune sa: ”Tom og jeg var over til Leina, forrige kvelden: ”Det var som om vi kjente igjen hver stein, gitt”. Det kom ikke som noen direkte overraskelse på meg, at de begge mente å dra kjensel på steinene på Leinastranda, rundt om ved Stengsilddammen. Likevel kvakk jeg til litt. ”Vi var innom fabrikkene også, og så på alle forandringene som er skjedd”, fortsatte han. ”Vi tok oss en øl i den nye puben der, og det meste av lokalene er gjort om til kunst- og håndverkbedrifter, skikkelig fint, akkurat som på ”Hjula Veverier”, i Oslo.” ”Tekstilindustrien her i landet varte knappe Betty-generasjonen ut”, sier jeg. ”Du sa Betty-generasjonen? Okey, jeg tror jeg skjønner at du mener tante Betty i Leina. Du snakker mye om henne, har jeg lagt merke til”. Riktignok hadde jeg uttrykt meg litt spontant, ”om dette med industrien”, men undertiden har jeg tenkt litt på hvor vanskelig det synes å være med fornyelse, legge om før det ”går på dunken”, men jeg sa ikke noe om det til den unge mann, annet enn: ”Ja, Betty er født det samme år som ”spinninga” startet opp på Berger, og vevstolen ”gikk i ball” omtrent samtidig som Betty forlot denne verden”. Det at jeg bruker slikt ordvalg skyldes at jeg vanker i dette svært ungdommelige bryggemiljøet, med språkbruk av en generell gemyttlig tone. Men så greier jeg å hente meg inn igjen. ”Det er selvfølgelig uten sammenligning for øvrig, men Betty og Bergerindustrien er samtidige”. ”Rune titter litt skrått smilende bort på meg, når han sier: ”Nåvel, det er nå fortsatt tilbake litt produksjon av ”Bergerpledd”, skikkelig fint pledd forresten, Tom og jeg kjøpte hvert vårt. Men bodde ikke tante Betty i Leina? ” ”Jo visst, men hun er født i en av de førstbygde arbeiderboligene. Det var på den tiden industrieventyret på Berger begynte, som jeg sa, og samtidig begynte også familien i Leina å gro. Og så gikk det slag i slag!” ”Du mener med industrien?” ”Ja, ja, og jeg mente jo Leinafamilien også”. Jeg er litt usikker på om denne ungdommen bryr seg med å høre om min mimring, men så ble han da sittende på bryggekanten, så jeg valgte å fortsette: ”Industriherren Jens, Jens J. Jebsen, fra Arna ved Bergen hentet tømmermannen Jens fra Holmestrand og så satte de i gang hver med sitt. Fabrikkhjulene var allerede i gang hos industriherren, mens tømmermannen tømret boliger, og ellers alt nødvendig av skolebygg og kirke, alt som trengtes for et selvhjulpet samfunn.” Jeg tittet bort på Rune: ”Henger du med?” ”Jo da, jeg hører”. Han virket faktisk å være litt interessert. Interesse for familiehistorie hos mine sønner har jeg ikke merket så mye av tidligere. Og er kanskje ikke så vanlig i andre familier heller. Og for min egen del er det vel helst i senere år at interessen har tatt seg opp. ”Okay, gutt – jo, nei altså – mens fabrikkeieren Jens flyttet inn på den opprinnelige herskapelige Berger Gård, og nøyde seg med å bygge en tennisbane i hagen, og et badehus på bortsiden av Berger brygge, dro tømmermannen Jens seg til motsatt side av Bergerbukta, forbi Blindsandstranda mot Leinaodden og bygde seg…” ”Bedehus i Leina”, avbrøt skøyeren meg, men var rask med å unnskylde seg: ”Nei da, jeg bare tuller selvsagt, – du vet jeg har hørt litt om dette før. Men du snakker så engasjert om familien din.” ”Ja, og om din også, din slask. Jeg synes forresten at du var litt blank i øya sjøl her i sted, da du snakket om steiner og om svabergene på Leinastranda. Jeg prøver bare å forklare, at det er knyttet litt i hverandre på et vis, oppstarten av industristedet Berger og oppstarten av Leinafamilien, og om man ikke har særlig tro på ”tilfeldighetenes spill”, så tror jeg ikke at det har vært en tilfeldighet, at det nettopp ble tømmermannen Jens fra Holmestrand, og husjomfruen Sofie fra Sverige etsteds, som bygde seg hus og hjem på Leinastranda”. ”Det må du forklare!” ”Nei, det kan jeg ikke forklare. Det er bare en følelse jeg har. Når jeg leser min fars beskrivelser av sitt barndomshjem ”Leina” som jordens kjæreste plett, denne i utgangspunktet avsides og til tider svært så utsatte boplass, noen ville kanskje ha benevnt stedet som ”gudsforlatt”, så fornemmer jeg at foreldrenes tilførsel av liv og sjel til ”pletten”, tvert imot har gjort ”Leina” til et Guderikt sted å bo, i ånden elsket også av oss etterkommere. ”Eh… du sa ”Tømmermannen og Husjomfruen”, om foreldrene?” ”Ja visst! Og det har du vel hørt om? Alle historier begynner med en tømmermann, ikke sant? Og en jomfru, ikke sant?” Jeg tenkte at det kanskje var min tur til ”å skøye litt”, overfor den unge mann ved min side, og som bare blunker lurt: ”Og så forlovet dem seg i Blindsandskogen, sa du?” ”Har jeg sagt noe om forlovelser? Jeg kjenner selvfølgelig ikke til hvilke forlovelser som er inngått i Blindsandskogen, men bevares – det går an å leke gjemsel inne der, hvor furustammene står så tett.”

Av og til har jeg gjort meg noen tanker om hvilken veg tømmermannen benyttet da han bygde husene i Leina, og om hvordan han fikk frem de nødvendige materialene. Ifølge min fars beskrivelser av barndomstraktene, med et utall av ankomstmuligheter, låter det nesten som om ”Alle veger fører til Leina”. Men alle er bare stier og kutråkk, uten den ene veg som går via Sandviken gård og som i beste fall kan sies å være en kjerreveg, og altså eneste fremkommelige med hest og vogn. Den ender i Leina, men blir en omveg når man kommer fra fabrikkstedet, over Hovet og ned til Sandviken før den snur og går tilbake langs Sandvikvegen. Strandvegen langs Blindsandstranda er derfor strakeste vegen mellom Leina og fabrikkstedet, og går forbi Oter-Leina. Det er en bomveg, men likevel mest benyttet. Men Leina-byggeren kan da umulig ha båret frem materialene, hjertesvak som han også var. Jeg antar at alternativet, båtfrakt over ”revet”, er det mest sannsynlige fremkomstmidlet for planketømret i bygging. Bomvegen har et besynderlig betalingssystem, sannsynligvis innført av barna i tømmermannshjemmet, allerede mens husene i Leina var under bygging. Det begynte som en lek. Hele denne strandvegen er belagt med små kulesteiner, i form og størrelse som et middels stort eple, et passende kastobjekt. Midtvegs er det en steil fjellvegg med et innhakk, en smal hylle, ca 5 – 6 meter opp på veggen. Konkurranseleken gikk ut på å få kulesteinene til å bli liggende på hylla. Reglene er etter hvert blitt utvidet, og til sist ble det et krav til alle passerende, at minimum en stein må man få til å bli liggende, etter kast. Ellers får man ikke passere, og enten gå hjem igjen, eller ta den lange runde rundt Hovet. Ordningen gjelder fortsatt.

Det var ikke så vanlig med privatbiler på ”min Leina-tid”, men alle de velstående familier som hadde fått bygget seg sommerhus i omegnen rundt Leinahusene, hadde private kjøretøyer. Enten de kom fra Oslo eller fra Drammen, blir det å ta av på kjerrevegen som jeg har nevnt om, forbi Sandviken Gård. Det går altså an å kjøre her med bil, bare man ser opp for et nærstående tre straks etter avkjøringen, bremser ned bakken ved Dyrdal, og sniker seg forsiktig gjennom den smale ku-grinda ved skomaker Holtans bolig, og kloppa nede i bonn før det går oppover igjen, forbi ”hytta” til fru Palms direktørsønn. Videre bør man kjøre veldig forsiktig over den humpete kneika forbi Lund-hyttene, og nærmest kile seg over toppen av kneika for å unngå at bilen blir hengende på ramma, og tar det varsomt forbi Møller. Siste ”hinder” er en oppstikkende stein etter å ha passert steintrappa til gullsmed Johansens sommerbolig. Er man heldig er det en liten gutt der som åpner krøttergrinda ved gullsmedens badehus, og så strake vegen langs steingarden til Bergljot og Georg, til parkering på løkka utenfor hos Leinafamilien. I ettertid har jeg tenkt på at dette rikfolk, uvedkommende for ”pensjonatet”, likevel burde ha betalt parkeringsavgift ”over disk” til ”pensjonatvertinnen”. Sommergjestene til tømmermannsfamilien kom for de flestes vedkommende med dampskip fra Oslo, til Bergerbrygga, og derfra med robåt. Det var D/S Svan, D/S Holmestrand og D/S Juno. Det sistnevnte skipet ligger altså sunket rett under føttene mine, her på bryggekanten.

”Nå får du besøk av en ”Sunseeker!”, hørte jeg bak meg, og behøvde ikke snu meg. Det var selvfølgelig Mortensen. En ”Sunseeker” er en av tidens schlagere innenfor båtbransjen, en hurtiggående båt, uten at jeg har greid å telle dens antall hestekrefter. Jeg hadde registrert selv at den var på veg ut fjorden, inn mot marinaen, forhåpentlig for å fylle drivstoff. Ja, selvfølgelig, der kommer den! Det er mye bensin igjen på marinaens tankanlegg, og snart er sommeren slutt. Det er lite ønskelig ”å brenne inne” med bensin vinteren over. Sunseekeren slakker av på farten, og gjør en sving innover Mortensen-bukta. Jeg har leid ut huset!”, sier Mortensen og gjør seg klar til å ta imot kunden. Han virker å være i godt humør i dag. ”Hiv et par pølser i kokern` du”, sier jeg til Roy. ”Han der skal ikke ha pølser, han skal til Skagen å spise fiskesuppe, tenker jeg.” ”Sa du fiskesuppe? Og Skagen?” ”Ja, jeg tror det. Han har vært innom her før”. ”Hva sa du Mortensen? Har du leid ut huset? ”Måtte det nå, nytteløst med salg av hus nå for tida, ingen som har penger, jeg mener ikke nok penger. Jeg reiser – har en leilighet på Lanzarote. Sorry, men jeg er lei”. ”Og krana?” ”Roy overtar krana, men… Nei, ta det rolig, det er ikke båter igjen i fjorden”, gliser Mortensen når han merket seg min engstelse. ”Drittsekk!”

Mens ”Solsøkeren” manøvrerer seg inn mot brygga, roper jeg som jeg bruker å gjøre:” Det er lavvann, så se opp for Juno!” og i samme åndedrag: ”Det er vel super du skal ha!” ”Yepp, denna båten går ikke på karbitt”, gliser skipperen.”Og ikke på solar! He – he!” ”Og ikke på damp”, mumler jeg selv inni meg. Han er nok en nyriking. ”Fyll opp tankene! Har tenkt meg en kveldstur til Skagen.” ”Blir en fin tur det”, sier jeg idet jeg stakk bensinpistoler i hvert av de to bensinsluk, hver av tankene på 200 liter, og klemte inn automatknappen. ”Men var det Skagen du sa?” ”Yepp! Skikkelig god fiskesuppe der!” Han sa det helt tilforlatelig, som om det var den naturligste ting i verden å spenne 400 liter bensin til en kveldstur, og en tallerken fiskesuppe. Jeg stoppet besinflommen på nøyaktig 4000 kroner, og idet jeg puttet de store sedlene i fiskepungen, glapp det ut av meg: ”Synd at du ikke fikk smake fiskesuppen til fru Pedersen”, men han hadde allerede ”fyrt opp”, og forsvant i sjøspruten av egne hestekrefter. Jeg rakk ikke å telle dem.

”Du mente Betty Pedersen”, sier plutselig Mortensen. ”Hva behager?” Det kom jo så overraskende på meg. ”Jeg har hørt deg snakke om henne. Hun var torgkone i hovedstaden, men gikk bare under etternavnet Leina inne på Pippervika-brygga, Du mener Betty Leina, ikke sant? Hun reiste flere ganger i uka med Juno-båtene, ofte frem og tilbake samme dag. Hun var veldig godt kjent i Juno-selskapet, og godt likt av mannskapet. Jeg har da møtt henne en gang, om bord på båten.” Det er tydelig at Rune er litt forvirret: ”Jeg mener du har sagt at tante Betty arbeidet på fabrikken?” ”Ja, det er riktig nok, men bare en kort tid før hun reiste over til Amerika”. ”Og var torgkone i New York?” ”Vinduspusser!” hogg jeg til med, og ser at dette spaknet fliret i munnviken hans. ”Vinduspusser på skyskraperne! Betty var overalt, høyt og lavt, bokstavelig og i overført betydning.” ”Sant?” ”Sant!” ”Tilbake fra Amerika stiftet hun ganske snart egen familie, men ble tidlig enke og eneforsørger for 6 barn, for å si det kort. Dette har jeg fra broren Olaf, min far. I tillegg til å samle inn frukt fra private hageanlegg, organiserte hun bærplukking, spesielt blåbær i Børjernåsen. Børjernåsen er som en eneste stor blåbærtue om høsten, da det ble plukket hundrevis av kilo bær på den tiden. Mange ble ikke kvitt blåfargen på hendene før ved juletider. Betty brakte alt til torgs, lastet om bord i dampskipet Juno.”

”Båten fortjener å bli hevet”, sier den unge mann, etter en liten pause i samtalen. ”Den ser faktisk ikke så ille ut. Jeg har vært nede og sett på vraket, og den ligger jo ikke særlig dypt i denne grunne bukta. Kanskje vi kan få den i trafikk igjen”, sier han og ser bort på vrakeieren, Mortensen - Til ære for den tidligere fjordtrafikken her i fjorden. Du har jo jobbet ombord i båten.” ”Ikke bland meg bort i dette”, sier Mortensen surt, men før han snur seg for å gå, ser han på meg og smiler: ”Eller til ære for din tante”. Jeg følte faktisk sterkt at han mente det.