Fru Pedersens pensjonat
av Odd Tore Jensen

Fru Pedersens pensjonat, Leina, Berger i Vestfold

Jeg var ikke engang bevisst mitt første besøk i Leina. Jeg var 3 år og sammen med min søster Synøve, 5 år. Vi ble begge hentet på vår bopel på Hamar på den tid, av vår tante Betty, mens min søster Liv, bare 8 måneder, ble værende igjen hos Marthe, familiens husholderske på Hamar, de første ukene etter vår mors dødsfall. Vår far, Olaf, var innlagt på sykehuset i Hamar, etter sammenbruddet som ble en følge av vår mors dødsfall, og hennes sykeleie forut. Det falt naturlig og selvfølgelig for søsteren Betty å ile til med hjelp, og komme broren til unnsetning.

Betty, som selv hadde vært enke i flere år med 5 barn, tok turen opp til Hamar, fra sin bolig i Oslo den gang, i Bjerregårdsgaten. Hennes 2 yngste døtre, tenåringene Ester og Henny, fulgte med henne og var til god hjelp. Ester hadde for øvrig vært på Hamar og hjulpet Olaf og oss barn i en tid forut for vår mors dødsfall. Jeg minnes at Ester ble mitt trygge fang under togreisen til Oslo, og den påfølgende første båtreise med ”Juno”, med reisemål ”Leina Berger i Vestfold”. Min spesielle kjærlighet til Ester er fortsatt vedvarende.

I de påfølgende år, mens vi var barn, var dette adressen å sende julekort til: ”Betty Pedersen, Leina Berger i Vestfold”. Navn og stedsnavn har tekst og fortsatt klang, nesten som en sangtekst i mine ører. Hør etter du selv, les adressen høyt” for deg selv ”Leina, – Berger, – i Vestfold”, så vil du kjenne og høre rytmen, og at adressen låter som poesi.

Ganske straks etter vårt første opphold i Leina ble vi plassert på barnehjem i en forstad like utenfor Oslo, på Furuset Det er vel riktig som man sier at man vender seg til sin skjebne. For vår del ble det et institusjonsliv, men holdepunktet, tante Betty og Leina var opprettet allerede ved vårt første møte. De senere sommer- oppholdene i Leina ble spesielle på flere måter, når alene det å bo i en familiesituasjon, sammen med bare familiemedlemmer, ble en fornyet opplevelse hvert år. Dette var store lyspunkter under vår oppvekst, i en vanskelig familiesituasjon for å si det enkelt, og dertil var krig i landet, i store deler av vår oppveksttid, fra april 1940, det året jeg begynte på skolen. Sommeroppholdene i Leina, under omsorg av vår tante Betty, minnes jeg derfor å være av de beste år av mitt liv, selv om hvert av disse år var forkortet til 2 sommermåneder. Jeg får snakke for meg selv, men tror nok at mine 2 søstrer er udelt enig.

Det er disse minner fra 1940-tallet som sitter spikret i hjernebarken, men at jeg også som voksen med egen familie har særs gode minner fra Leina, og som min kone, Karin, satte så stor pris på, og likeså våre sønner, Tom, Rune og Roy, mens Øivind ikke var født den gang. Jeg tror for øvrig at alle som har hatt opphold i Leina har fått med seg noe udefinerbart godt fra dette sted, denne strand og fra menneskene som bodde her, eller på ene eller annen måte var tilknyttet dette ”Leinahjem”. I øyeblikket føler jeg meg derfor litt uvel av, at jeg i dette tilbakeblikk benevner Leinahjemmet for ”Fru Pedersens Pensjonat”. Det passer rett og slett ikke, nå i ettertid å være så upersonlig, i alle fall ikke i det øyemed som jeg nå skriver, og som er et vitnesbyrd. Så vær snill å ha meg unnskyldt. Jeg har forsøkt å avhjelpe ”fadesen” ved å ha satt til undertittelen ”Leina”, som man ser av headingen.

Imidlertid oppfattet jeg ikke broren Karl, min onkel, å være uærbødig den gang han tok navnet i sin munn. Selvfølgelig ikke. Jeg syntes den gang at han traff spikeren på hodet. Jeg trøster meg med at alle som ferdedes i Leina på den tiden hadde stor sans for onkel Karls assosiasjon i retning av pensjonatdrift, og fremover i dette skriveri så lar jeg det være med, at ”Fru Pedersens pensjonat” kun eksisterer i onkel Karls hode, og i mitt eget når jeg synes det kan passe inn. Men la meg legge til, at søsteren Betty, fru Pedersen, hun godtok vertinnetittelen stilltiende, og ga på en måte smilende aksept for, at hun syntes navnet var passende, og moret seg nok litt hun også over brorens evner i ”antydningens kunst”. Dette får nå være min trøst. Jeg skulle gjerne hatt talent til å skrive ”Bettys Bok” eller ”Boken om Betty”, men må nøye meg med et besyv til minne om hennes godhet. Lokalene, hus og bryggerhus, var de samme som Betty og hennes 11 søskens barndomshjem, og barndomshjem også for hennes egne 6 barn. Jeg har lest i min fars, Olafs memoarer at Betty og ektemannen Henry Pedersen giftet seg og tok over Leinahjemmet da den første Leina-mor, Sofie, døde i 1915. Faren, Jens, var død allerede 9 1/2 år tidligere, i 1906. Ifølge Olaf var det undertiden ikke skjedd så store forandringer inntil den tid jeg selv hadde sommeropphold i Leina, bortsett fra at hønehuset var ombygd til soveanneks, og at frukttrærne og Lønnetrærne var vokst seg store. Havens all beplantning av frukttrær, bær og grønnsaker var ellers den samme som den alltid hadde vært, og Leina var fortsatt selvforsynt med disse nødvendige varer til ”pensjonatets kjøkken”. Vertinnens bringebær var dessuten en etterspurt vare hos alle naboer av badegjester som hadde ”slått opp sine telt” rundt omkring i omegnen, rett utenfor ”pensjonatets” steingard, anlagt av stamforeldrene i Leina, tømmermannen Jens og husjomfruen Sofie, ”i begynnelsen”, rundt den ett og et halvt mål store tomten.

Karl regnet selvfølgelig seg selv som del av pensjonatets personale, med hovedansvar å anskaffe råvarer til dagens hovedmeny, gjennom sitt daglige bakkefiske. Man kan si at ”pensjonatet” var i en særs heldig stilling, gjennom å være selvforsynt også med fisk, rasjoneringstid som det var. Men Karls gjøremål var flere. Når de gamle frukttrærne fortsatt bar mye og fin frukt, så skyldtes det Karls gjødsling og kalking hver vår. Gjødselen var tang og tare, og kalken var blåskjell. Karl hentet alt fra fjorden, også fyringsved til svartovnen i bryggerhuset, når denne var nødvendig å ta i bruk også sommerstid, i takt med gjesteantallet. Karl drev for øvrig vedsanking hele året, og stort sett greide han å fylle opp vedskjulet med drivved fra fjorden. Ikke så sjelden har jeg sett svære tømmerstokker på slep bak Karls pram. Karl likte dessuten best selv å tømme dobøtten, ikke sånn bokstavelig selvfølgelig, men fordi han sannsynligvis anså sine gjester av ”brødreherrer” å være udugelige. Ikke bare til formålet som sådan, men også fordi ”møkka” skulle spres til alle bærbusker og grønnsakssenger. Rips - og solbærbuskene bak utedoen syntes å være selvforsynt av det overflytende av dobøtten som rant ut gjennom bakveggen i høysesongen. Og sannsynligvis har også merarbeidet av do-trafikken påskyndet Karls assosiasjoner i retning av pensjonatdrift. Dotømmingen foretok Karl på nattetid, før han dro på fjorden, men odøren hang til tider noe igjen i luften, til litt nesebry for de tidligst våkne av pensjonatgjestene, litt avhengig av vinddraget.

Men heller ikke hos Karl var det noen tvil om at Betty var den suverene autoritet i familien, og ga derfor pensjonatet navn derav, altså ”Fru Pedersens pensjonat”. I tillegg til å utnevne søsteren Betty som pensjonatvertinne, oppnevnte han også en inspektør. Slike oppnevnelser gjorde Karl i enerom på sitt kvistværelse. Jeg tror nok man kan si at Karls bror, min onkel Jens, hadde såpass selvironi at han ikke tok seg særlig nær av sin pådyttede tittel ”Inspektøren”, selv om antydningen her, fra Karls side, hadde brede anstrøk av sarkasme. Men for all del, ikke ondskapsfulle. For øvrig hørte jeg titlen uttalt kun en gang. Ellers var titlen kun å lese i Karls blikk, når broren Jens gikk sine inspeksjonsrunder i haven. Pensjonatvertinnen, fru Pedersen selv, lot seg ikke merke med treffsikkerheten i broren Karls benevning av ”inspektøren” om broren Jens, men jeg vil anta at hun humret litt for seg selv, når hennes bror, Jens, på inspektørmessig vis, la armene bakpå ryggen når han gikk sine runder. Den øvrige betjening ga seg selv. Det var i hovedsak alle Bettys barn, fra tenårsalder og litt oppover i alder, som for øvrig alle er født og oppvokst de også, i dette hjem. Det er Sofie, Astrid, Harry, Ester og Henny. Av de første kjærester husker jeg Astrids Paul, Harrys Kari og Esters Nils som alle bidro med sitt, Paul og Nils med sine spesialiteter henholdsvis aktivitetstilbud og underholdning, sang og musikk. Harrys kjæreste Kari gled naturlig inn i staben av Bettys døtre.

Leinahjemmet var til tider ganske så overfylt under sommersesongen, og kanskje fløt det helt over den dagen onkel Karls navnebytte til ”Fru Pedersens Pensjonat” glapp ut av hans munn, skjønt han hadde nok ”hatt navnet inne” en tid forut, når sengemadrasser var blitt nødvendig både på uthushemsen og i det ombygde hønehuset. Men allerhelst var det nok middagsoppdekkingen i flere omganger som utløste Karls assosiasjoner om penjonatdrift, da bordkapasiteten og bestikket kunne bli noe mangelfull. All betjening og gjester var i kjødelig familie eller inngiftet. Alle familiemedlemmers venner i hopetall – de var i ”familien” de også. En annen spesialitet ved ”Fru Pedersens Pensjonat” var at alle mer eller mindre betalte for kost og losji slik dette passet den enkeltes egen pung.

Mange har sagt rosende ord om tante Betty, Bettys gjestfrihet og omsorg for annenmann. Når jeg nå selv begir meg inn på dette kan det passe at jeg tar utgangspunkt i hva min far, Olaf, har gjenfortalt fra deres mors ord på dødsleiet til Betty, som giftet seg det samme året: ”Tiltrods for alle motganger og alle lidelser kan dog intet jordisk sammenlignes med den ting å få stelle med sitt eget, ektefelle og barn”.”

Slik det fortoner seg for meg av alt jeg har lest om deres liv i Olafs memoarer, har Betty hatt ganske så mange flere i sin varetekt enn egen ektefelle og barn, uten også for store deler av etterslektens alle grener, og vært et moderlig holdepunkt for sine brødre, livet ut. Jeg har foran fortalt om hennes omsorg for meg selv og mine søstere, fra vi var helt små og inntil endt skolealder. Min søster Liv tok hun til seg, til Leina, fra hun var 9 år, og også min søster Synøve hadde hun boende hos seg en tid. Det falt helt naturlig for henne å utvirke all omsorg i ånd av sin mors ord, på morens dødsleie, og all oppofrelse gjorde hun med glede. Det sies at intet tre vokser inn i himmelen, men om jeg kan være så fri og si, at dersom noen grener kan ha nærmet seg dit, så er Bettys gren av lønnetre i Leina blant dem. I all ydmykhet, slik jeg har opplevd henne, og fornemt allerede som barn, min tante Betty gikk på jorden leiet av sin Gud, og gikk sin omsorgsvei på denne sti. Troen på Jesus ga Betty gleden i hjertet, sa datteren Astrid, og hennes valgspråk ”Guds Velsignelse” varte livet hennes ut.

Jeg skulle gjerne hatt talent til å skrive ”Bettys Bok” eller ”Boken om Betty”, men må nøye meg med å gi mitt besyv til minne om hennes godhet. Jeg ser henne ganske klart for meg, i et klart bilde, der hun møter oss utenfor grinda ut mot løkka. Lite grann skjev i ryggen og litt lut, og med sin helt spesielle nynnende velkomsthilsen, kommer hun oss i møte. Den samme smilende velkomst i alle disse år er et bilde som har brent seg fast i hodet mitt.

Hvert av disse ”sommerår” tok mine søstere og jeg plass ombord på passasjerbåten ”D/S Juno”, eller en av de 2 øvrige båter ”D/S Svan” og ”D/S Holmestrand”, som alle tilhørte Dampskipsselskapet Juno. De første årene reiste vi sammen med vår far. Reisemålet var Berger brygge. Mine søstere valgte som regel å holde seg i nærheten av vår far, i salongen under dekk. Selv likte jeg best å bevege meg litt rundt omkring på skipet, og følge med på alt som skjedde.

Reisen tok fire timer, med første anløp i Drøbak etter 2 timer, og halvvegs. Deretter var anløpene i tur og orden Storsand, Filtvet, Tofte, Rødtangen og så, vårt reisemål Berger. Etter Berger fortsatte båten til siste stopp, Holmestrand, hvorfra den gjør vendereis neste morgen. Selve båtreisen som sådan var en stor opplevelse, og som jeg passet på å utlegge om, tilbake på barnehjemmet etter sommerferien. Ingen andre på hjemmet hadde vært ombord i et dampskip, og deres synlige beundring av hva jeg fortalte, gjorde nok sitt til at jeg kanskje overdrev bølgehøyden og skipets størrelse. Jeg skal ikke ha sagt at mine utlegninger om ”sjømannslivet” var det som førte til at en av mine barnehjemsbrødre tok seg hyre. Han hadde imidlertid aldri vært om bord i en båt, og etter avtale med meg snek han seg med meg en gang, for i alle fall å ha betrådt et skipsdekk. Han var da 15 år. Dette var i 1945, fredsåret, og tiden for Tor, som han het, til ”å gå ut i livet”. Selv var jeg fortsatt bare 12 år. Det hører med til historien at jeg ikke hadde avtalt overnatting for min barnehjemskamerat, men det ordnet seg med en ledig soveplass på uthushemsen. Tor ble et par dager, før det var tid for han til å mønstre på Fred Olsen – båten. Det var det siste jeg så til Tor, min barnehjemsbror. Jeg har ikke møtt ham siden, og jeg hadde ikke kommet på å nevne om denne historien, om ikke min tante mange år etter spurte meg, om hvordan det var gått med førstereisgutten. Hun husket ham.

På alle anløpsbrygger var det stor trafikk. En masse mennesker stimlet til brygga ved båtens ankomst, både fastboende og sommergjester, eller ”badegjester” som onkel Karl yndet å kalle feriefolket. De fleste gjorde jo det, brukte ordet ”badegjester” om ”folket”, men Karl la nok en større dose av odiøs betydning i begrepet, og som derfor ga uttalen en spesiell antydning.

Spesielt på lørdager var det tjukt av folk, og veldig mange småbarn, helst sammen med mødrene sine, eller eldre søsken. Det kan forklares med at lørdagsbåten var såkalt ”Pappabåt”, ettersom den brakte far hjem, etter ukens arbeid i hovedstaden. Det var alltid et trivelig syn, og var den tids folkeliv. Jeg kjenner ikke til noe i dag som kan sammenlignes med dette forgagne.

Både i Storsand og Filtvet var det alltid masse barn uansett ukedag, hele sommeren igjennom. På begge disse steder var det såkalte feriekolonier for barn fra hovedstaden, i regi av Oslo kommune. Disse kolonier markerte seg i lokalmiljøet med mange gutter på min egen alder. De drev med ballspill som også var min favorittsport, og alle syntes og trives bra. Dette koloniferie-tilbudet førte likevel ikke til noen misunnelse hos meg, ettersom jeg oppholdt meg i slik ”innhegning” den øvrige del av året. Også her hadde ”tantene” blå kjoler og lange hvite forklær med bryststykke og seler. Synet styrket følelsen av frihet, når dampskipet kastet loss og tok oss videre med på reisen. Jeg greide aldri å venne meg av med å bli sjøsyk, men det kan ikke ha vært verre, annet enn at jeg opplevde disse sjøreiser som spennende. Kanskje var det den varme oljelukten som var kilde til kvalmefølelsen. Jeg forsøkte å holde meg unna når lemmene ned mot maskinrommet sto åpne opp til dekk for utlufting. Heller ikke beveget jeg meg så mye ned til den dårlige luften i salongene under dekk, hvor min far og begge søstere for det meste oppholdt seg. Min far i sin vante, litt stramme sittestilling, med sine aviser. Alltid aviser. Han syntes aldri å kjede seg.

En årlig medpassasjer, en medelev fra Furuset skole, gikk av ved anløpet Tofte brygge, til ferieopphold hos sine besteforeldre. Selv var jeg veldig opptatt av å fortelle om mitt ferieopphold. Jeg ville at han skulle forstå at jeg også hadde familie, ennskjønt han ikke var av de verste mobberne på skolen. Den sitrende spenningen av Leina-ferie som hadde sittet i kroppen flere dager forut avtok gradvis under båtreisen. Nå var man liksom i gang. Neste anløp, Rødtangen, var siste stopp før vi var fremme. Nede på Rødtangenbrygga var det mest barn som møtte opp på dampskipsbrygga, og påfallende mindre av voksne fastboende, i forhold til anløpene forut. Det gikk ganske lett å skille ut badegjester fra fastboende, gjennom klesdraktene. Hotellgjestene var antrukket i lyse sommerdresser og stråhatter for herrenes del, og deres damer i lange kjoler med tilhørende fjonge modellhatter. Mens herrene supplerte antrekket med en elegant pendlende spaserstokk, gjorde en florlett liten parasoll samme nytte hos damene. Mange satt spredd oppover svabergene på Solfjellet, etter ettermiddagens sjøbad. Det var kun få som gikk av her. De fleste av gjestene til ”Hotellet” ankom sannsynligvis i private lystbåter. De lå da også oppankret, både utenfor Seilerkroa og i småbåthavnen bortenfor. Jeg oppfattet dette som å være et fasjonabelt sommersted, eller et sted for fine folk. Ordet ”fasjonabelt” var selvfølgelig ikke i mitt vokabular den gang.

Den sitrende feriespenningen tok seg opp igjen straks dampskipet la ifra Rødtangenbrygga, og reisemålet Berger var i sikte, tvers over dette fjorddeltaet. Ettermiddagssolen blinket i vinduene og på alle hvitmalte husfasader i Øvre og Nedre Gata, slik det alltid er på denne tiden av døgnet, og som ga skarp kontrast til de mørke bryggebygningene på Berger. Samtidig som passasjerbåten krysser fjorden skimter jeg en sorttjæret pram passere revet som går ut fra Blindsandodden, og skal til å starte på strekket over Bergerbukta. Det er selvfølgelig ikke mulig å gjenkjenne mannen ved årene, ei heller fargen på prammen, på denne avstand, men jeg vet at det er fraktemannen vår. Det er vår onkel Karl som skal bringe oss til vårt endelige feriemål, tilbake den samme vegen fra der han kom, forbi Blindsandsandodden og den strand, til Leinaodden og endelig, i dobbel bokstavelig forstand, til reisemålet Leina.

Karl steg aldri opp av sin båt, da D/S Juno la til ved brygga. Han skåtet prammen inntil, og dersom det sjøet noe, han holdt sin båt i nødvendig avstand fra skipssiden ved hjelp av den ene åre. Vår far og onkel Karl, kanskje nikket de til hverandre, og kanskje mumlet de også noen hilsningsord. Noen håndristende hilsen kunne det jo uansett ikke bli, ettersom møtet var i en gyngende pram, men allerede under de tidligste møter jeg overvar, disse brødre imellom, fornemte jeg en avstandtaken, Karl til sine brødre, og hans brødres tilbakeholdenhet overfor ham.

Ombordstigningen i Karls pram skjedde samtidig som passasjerbåten losset varer over til dampskipsekspeditøren Alex. Andresens” hest og vogn”. Selv inntok jeg min faste plass fremme i baugen. Denne ”salongsofa” lå intet tilbake for dampskipets plysjsalong under dekk. Min far og mine søstere tok alle tre sine plasser på plitten bak, med min far i midten. Vår bagasje ble plassert foran ved mine føtter. Olafs avisveske lå velbevart i hans fang, fastklemt mot maven av de høyt opptrukne knær, slik dette blir en naturlig sittestilling, når setet er en lav pramplitt.

Mens dampskipsekspeditør Alex. smattet sin hest bortover bryggevegen langs Bergerbukta, la onkel Karl pramkursen tilbake, tvers over bukta mot Blindsandodden, samtidig som sola snek seg bak Børjernåsen. Akkurat når sola gjør dette dykk er det som om lyset blir slått av på hele Bergersiden av dette fjordområdet, mens Solfjellet på motsatt side av fjorden skinner skarpere i solen enn før på dagen, nesten som et flammehav i havet, blendet som jeg blir, med ansiktet vendt den vegen. Min far og søsken sitter med ryggen til, og skillet mellom lys og skygge er så skarpt avgrenset, nesten som om skillelinjen går vertikalt over min fars nese, der han sitter midt i båten. Over ”Revet”, denne velkjente grunne ved Blindsand, loset Karl oss hver gang like sikkert, og om bølgen gikk litt høy, - båten var aldri ute av den rettlinjede kurs, med prambaugens nese pekende ytterst av Leinaodden. Vi er et stykke forbi Revet da passasjerbåten passerer oss lenger ut i fjorden, på utsiden av den grønne kosten som markerer enden av denne slu grunne, med navn derav. Dampskipet gjør siste etappe mot Holmestrand, og det virker som skipperen setter større fart, når vi i robåten blir hengende etter. Nå venter vi bare på skipperens vanlige fløytesignaler, når han og skipet passerer Leina, en innstiftet gest til beboerne av denne strand. Når signalene når Karls pram tar jeg det også som dampskipets ønske til meg, om god Leinaferie.

Heller ikke ombord i Karls pram foregikk det tilløp til samtaler mellom brødrene Olaf og Karl. Fra min plass fremme i prambaugen hadde jeg god oversikt. Jeg merket meg på ny Olafs sittestilling. Den virket så behersket. Han satt liksom så strunkt med sin lange, noe avmagrede overkropp på den tid. Det snauklipte høypannede hode var langhalset reist. Hans ansiktsfolder var dandert til en mildt alvorlig mine, lik som regissert av en Atelier-fotograf. Likeså med benstillingen, med knærne sammenknept og den ene fot litt fremskutt. Slik satt han i pram. Og slik satt han i dampskipets plysjsalong, og for øvrig ellers også, når han var i gjestebud, og stol var fremsatt for ham. Verdigheten syntes å være noe påtatt, stillet i pakt med hans rang av postfullmektig i det Norske Postvesen. På sett og vis kledde denne kroppsholdningen ham, som understreker hans naturlige keitethet. Hans noe veke ansiktstrekk lå liksom dandert over en rett nese og velformede lepper, tilnærmet vakker vil jeg si, om enn helheten i hans holdning var noe klosset. Jeg tror det er riktig å si at han var klosset vakker. Hans i alle deler manglende praktiske sans ga seg også utslag i hans påkledning. Som oftest var både slips og bukseseler noe for stramt strammet. Dette medførte at en frynset snipp frynset seg ennå mer, og når buksene strammer i skrittet blir gjerne buksebenene noe korte. Når det dertil var meget om å gjøre at buksepressen ble bevart, all blyghet måtte vike når lange underbukser og strømpestrikker med spenne ble åpenbart, da buksebena ble trukket litt opp over knærne. Også Olafs jakkeermer brukte å være noe for korte, og det var nærmest som om dette forlenget hans varlige lange hender som lå urørlige ømt favnet om de begge døtres skuldere. Og jo, han virket litt keitet liksom, i farsrollen denne enkemann

Alenefar
Han giftet seg
i alder førtito han selv
da hjertets spjeld
han åpnet for en vårlig kveld
for Hedmarksjenten Hilda

Hun hildret ham
til blyge steile
Olaf beile
bli som lam
for Hilda
Olaf
hennes milde kam

De treftes der på Hamar
denne kant
På ene eller annen måte
de sammen fant
Og var ei livet lenger noen gåte
når leiet var en kjærlig såte

Når skillet fra
han ble
fra maken Hilda
hennes død
Hun ung
Hans bør ble tung
den ofte gjør
når kjære dør

Når vanskeligst det ble
Hans søsken alle
de led med
Han ei alene sto
Til Olafs kammer ble bygd bro
av grener Leinastammer

Hans søster Bettys hjertevarme hete
hun ga sin bror til sete
han selv
og kre

På mange vis var onkel Karl min fars rake motsetning. Men helt sikkert var de også i åndelig slekt disse brødre, selv om en fysisk nærhet, som felles opphold i en pram, heller ikke førte til noen samtale dem imellom. Etter hvert som jeg vokste opp har jeg kunnet registrere at tilsvarende avstandtaken var det også mellom Karl og de øvrige brødrene, med unntak kanskje for forholdet Karl og Villiam. Allerede som smågutt merket jeg en viss bitterhet hos Karl, i forholdet til brødrene. Også under samtalene i lysthuset kunne det falle noen kommentarer om dette, uten at et barns lange ører greide fange opp hva årsaken kunne være. Jeg husker at dette plaget meg litt. Karl var min kamerat. Vi bodde på samme rom i 7 somrer. Jeg tror ikke noe på at den bitterhet, som Karl til tider kunne fremvise i sin atferd overfor brødrene, har noen sammenheng med hva Olaf har karakterisert ham som barn; ”En lidt tver og innesluttet natur, egen og stridig som sin far”. Nei.

Fra prambaugens høye sete hadde jeg også god anledning til å beskue onkel Karls ro-teknikk. Om sjøen gikk noe høy, det var alltid trygt i Karls pram. Karls blikk var hele tiden rettet mot bølgegangen, og prammen nærmest smøg seg, og skjøt fart opp og imot den ene bølgefare etter den annen. Når spenntak mot båtens spant ble nødvendig, til ekstra kraft bak åretakene, det merketes ikke vesentlig på Karls kroppsbevegelser. Ei heller hørte jeg et åreplask. Og den lette dusj av sjøsprut virket bare lindrende på min kvalmesyke av sjøgangen, mage og hode. Selve ro-teknikken, bevegelsene i leddene fra skuldre, albuer og ned til håndledd var synkroniserte. Den korte vridning av håndleddene var jevnt tilmålt, når årene skar seg som skråstilte skjener opp av vannflaten. Vanndryppene fra årebladene var minimale. Åregangene på Karls pram var lærtrukket, og klikkene av åretakene mot tollepinner var monotone og taktlike som lyden av jernbanetog i moderat gange over skinneskjøter. Pramfiskerens motor av Karl Kristoffersen Leina brakte oss trygt forbi rev og Blindsandens strand, forbi Oter-Leina til Leinaodden, til Handske-Leina, den strand hvor brottsjøer har gått så mange, men hvor havnen er en favn av Betty navn, Betty Marie Kristine. Med hyssingsurret koffert og ustøe skritt av sjøgangen, tok jeg plass i tante Bettys røde plysjsalong, jeg var ”hjemme” for å bli en hel sommer. Før jeg krabbet til køys på Karls rom, oppe på kvisten, hilste jeg på alle svaberg kjente stener, og ”akvariefiskene” i Stengsilddammen nikket alle gjenkjennende til meg, denne første kveld.

Av min mimrepludring på marinabrygga her om dagen merket jeg meg av hva Rune kommenterte, at han hadde kjent igjen alle steiner på stranda, når han tilfeldigvis hadde lagt til i Leina, under en båttur nylig. Jeg tror at alle barn som har vært så heldig og hatt opphold på denne strand kan si det samme. Kanskje har hver enkelt etter hvert funnet sin forklaring på dette fenomenet. Selv har jeg tenkt på om det er arten av strandens befolkede liv, som blir bestemmende for mykheten i svabergets stol.

De fleste av gjestene ankom med rutebåten fra Oslo, og viderefraktet med Karls robåt den siste etappen. Karl var fraktemann, men den viktigste del av Karls ansvar var å fremskaffe råvarer til matbordet. Hovedsakelig besto menyen av fisk, bortsett fra på søndager da middagsretten alltid var kjøttkaker med stuet kål. ”Pensjonatet” var selvhjulpet med poteter og grønnsaker, bær og frukt, fra egen hage, mens hovedretten ble hentet fra havet. Fiskerettene var like mange variable som alle arter i fjorden svømmer. Den ytterligere variasjon i menyen lå i hvorvidt fisken ble servert stekt eller kokt, røkt eller speket. Spenningen blant gjestene angående dagens rett ble ikke utløst før Karls daglige ilandføring av de tidlige morgentimenes fjordfiske. Min egen favoritt var stekt makrell. Det var rasjonering av de fleste matvarer på den tid, som følge av okkupasjonen, og det tjener derfor ”pensjonatet” til ære, alene det, at gjestene ikke sultet. For min egen del, når stekt makrell også ble benyttet som brødpålegg, jeg er fortsatt en elsker av denne matfisk. Fiskesuppe likeså, som middag forrett, og bær og fruktsupper til dessert.

Tre-retters middag var nok selsynt for mange på den tiden. For mine onkler, vertinnens brødre, syntes dette likevel å være en selvfølge. De mente tilsynelatende også å være i sin rett til å kritisere tillagingen. Spesielt gjaldt dette for fruktsuppene. Den skulle for dem alle være veldig søtsterk, og var derfor alltid tykk som sirup. Det gjorde dessertsuppene umulig å slurpe. Fiskesuppe derimot – jeg lærte tidlig at fiskesuppe skal slurpes. Når de alle mine onkler var samtidige gjester, det ble en masse lyder. Kanskje var onkel Karl den som lå jevnest høyt i slurpekoret.

Selv om fru Pedersen selv var den ubestridte pensjonatleder var det Karl som strengest forlangte overholdelse av tidspunktet for måltidene, først og fremst middagsmåltidet. Det hadde sammenheng med hans faste tid for middagshvil, tidlig opp å fiske som han var pukka nødt til hver morgen klokken 0400. De øvrige måltider inntok Karl uavhengig av oppdekking. Han brukte å forsyne seg rett fra spiskammeret, og spiste helst bare med fingrene. Å spise med fingrene var i det hele tatt en vane for Karl også under middagen. Han gjorde ikke særlig beslag i spisebestikket. Riktignok brukte han bordkniv, men spiste ellers bare med fingrene. Han hadde en frapperende teknikk med å skille ut fiskeben inne i munnen, og som ble spyttet ut gjennom hans venstre munnvik. Noe av det første barn lærer av dannet opptreden, er å ikke spise med kniv i munnen, og ikke slurpe suppen. Etter hva jeg har lest i ”Olafs opptegnelser” skal det ikke ha vært mangel på oppdragelse hos mor Sofie i tømmermannshjemmet. Og det er da med slurping som med andre kroppslyder, det gjør du bare i enerom, ikke sant. Men på tross av den store søkning til ”Sommer-Leina”, kanskje levde likevel Karl en slags eneboertilværelse. Jeg tror det, han ”brøy seg sytten” om å avvike fra denne spisevane, selv om kongen skulle være gjest ved hans bord. Hans kaffekopp, en stor bolle, har jeg bare sett ett eksemplar til av. Det fantes en maken på min fars hybel i Thygesensgate 11 på Thorshov i Oslo. Jeg kan likevel ikke minnes at Olaf drakk glovarm kaffe i slurker. På den annen side, - jeg tror ikke Karl stekte flesk i sin kaffekopp. Tante Betty slo alltid den øverste varme kaffeskvetten over i den tilhørende kaffeskålen, før hun satte seg ut på trammen foran bryggerhuset. Denne ”kaffetår på trammen” var daglig rutine for fru Pedersen etter ”å ha latt søvnen fare over øynene”, som hun kalte den, hennes korte middagshvil.

Med så mange mennesker involvert i et felleskap tvinger det seg frem noen rutiner som blir tidsbestemte, også utenom måltidene. Straks etter frokost var det å gå ærend til butikken. Butikken lå øverst oppe på Berger. Butikkeieren het Larsen, så det ble til at man sa ”gå til Larsen”. Butikken lå ved foten av Børjernåsen, på baksiden mot storvegen. Det var flere veger og stier man kunne velge mellom, men hovedsaklig sto valget mellom å gå opp kleiva til Solbakken, ned Hovetbakken og forbi fabrikkstedet, eller man gikk mot Sandviken Gård opp til storvegen, og så videre derfra. Butikken lå på en liten høyde, øverst oppe på Berger, og enten man gikk den ene eller annen veg, det siste vegstykket utgjorde en bratt kneik, og uansett hvilken veg man valgte ble det å gå rundt denne store åsen, Børjernåsen. I strekning var disse alternative vegvalg omtrent like lange å gå, ca 2 kilometer en veg.

Da jeg var som aller minst gikk jeg butikkturene sammen med mine kusiner Ester og Henny. Kanskje var det for å spare mine små ben fra å gå opp den bratte kleiva mot Håvet, at vegen om Sandviken Gård ble valgt. Bebyggelsen langs denne veg, etter krøttergrinda forbi Georg og Bergljot, var for en stor del av nyere tid på min tid, og på den første etappe langs fjorden mot Sandviken var det kun sommerhytter. Egentlig blir det litt misvisende å kalle disse sommerpalass for hytter, som for de flestes vedkommende inneholder flere stuer, stort kjøkken og mange soverom, og også såkalt ”pikeværelse” til den faste medbrakte tjenestepiken. Jeg minnes også at noen hadde egen kjøkkeninngang, fra den tid jeg solgte fisk fra onkel Karls fiskekorg. Stuene er glassinnfattet som drivhus. Alle har badehus, og det til dels ulendte hytte- og svabergterreng er kultivert med terrasser og stentrapper. Kanskje var sommerhuset til Gullsmed Johansen, med den mangetrinnede støpte granitt-trappen, den mest eksklusive, mens eksempelvis familien Møllers landsted utskilte seg med sin elegante singelsculler fortøyd til badebryggen. Møller himself var medlem av Drammen roklubb.

Videre langs fjorden på denne egentlige humpete strandveg dukket Lundhyttene opp, en på hver side av vegen, over en kneik. Disse familiene var også medlemmer av Roklubben i Drammen, eller Kongelig Norsk Roklubb, avdeling Drammen. Det var i alle fall noe det var fint å være medlem av. Fru Holtan, som var den neste hytteboer på denne vegstrekning, tilhørte ikke dette omtalte celebre selskap, uten var datter av den lokale skomaker, og var i vanlig arbeid. Hun hadde en god stilling som kasserer hos en pengeskapprodusent i hovedstaden, men når jeg sier det på denne måten så er det fordi de fleste av disse sommerboende ”Roklubb-medlemmene” på Leina-stranda var eiere og direktører av de største forretningskonsernene i Drammen. Dette gjaldt også sommerboeren lengst bort på strandstrekket før Sandviken Gård, direktør John Palm, Drammens Glassmagasin, sønn av tante Bettys direktørvenninne fru Palm, i firmaet Palmett, hun som har bredt seg ut med sommerpalass på selveste Leinaodden. Alle disse ble jeg kjent med under mine guttedager i Leina, som fisk og bærselger fra pensjonatets overskuddslager.

Butikk-turen gikk videre fra Sandviks-gården forbi Skomaker Holtan. Skomakersønnen Erling var det lokale sommerpostbud og brakte også frem aviser. Jeg tror han var sommeransatt av de sommerboende selv, men onkel Karl fikk da også avisen sin ”Fremtiden” levert over steingarden hjemme i Leina. Rett ovenfor skomakeren, gjennom krøttergrinda på den kant, et lite stykke veg opp på et høydedrag ligger et lite gårdsbruk, et småbruk som også livnærer seg med bånngarnsfiske i Sandviksbukta. Småbruket er det siste av bebyggelse på Sandvikvegen før man kommer ut på storvegen, cirka halvvegs fremme til butikken. Her på storvegen lå det en brusfabrikk som endog eides av tante Bettys, fru Pedersens nevø, Ragnar Pedersen. På min tid var dette butikkturens ”drikkestasjon”, eller rettere sagt, vi var velkomne inn til en flaske brus. For meg var dette stort selvfølgelig, men også for mine følgesvenner, mine kusiner.

Så var det strake storvegen resten av turen, forbi posthuset og kafeen og den siste bratte bakken opp til butikken. Det var en ganske drøy tur for små ben. Et senere år da jeg gikk butikkturene alene hendte det at jeg gikk den andre vegen, over Hovet og fabrikkstedet. En ting var at det kunne være greit å veksle på litt, men mest skyldtes det sønnen på Sandviken Gård. Han var et par år eldre enn meg, og en plageånd. Han plaget Erling, postbudet, en dag jeg kom forbi, og han glemte aldri at jeg hadde tatt Erling i forsvar. Sandvikengutten plaget meg resten av den sommeren, og i den neste også, men så hadde jeg lært meg noen triks av mine ”storebrødre” på banehjemmet. Det fikk Sandvikssønnen merke seg etter hvert.

Samtidig med tilbakekomsten fra butikkærendet hadde det øvrige tjenerskap av Bettys døtre gjort seg ferdig med oppvasken etter frokosten, og det var tid for dagens første sjøbad, sammen med resten av de tilstedeværende familiemedlemmer. Det hendte at også vertinnen selv tok seg tid til å slå seg ned blant de badene. Det skapte alltid ekstra hygge. Leinagjestene hadde sin faste strandplass på svabergene rundt stengsilddammen. Denne dagens første dukkert var gjerne den mest forfriskende. Det går å komme seg ut i vannet herfra, men svaberget her er ganske så glatt, med et belegg av grønske, skyllet opp fra fjordbunnen under pålandsvind. Spesielt i de første år valgte jeg som de fleste å vasse ut fra den lille viken rett bortenfor, hvor onkel Karl har båtplassen sin på land. Fjordbunnen er her fri for sleip tang og tare, bare ren finkornet sandbunn, i akkurat passende helling utover.

Det slake flate svaberget nærmest opp mot båtopplaget var besatt av sommergjestene fra hyttene oppover mot Kleiva. Det er helst Storm-guttene jeg husker av disse, og deres mor av en spesiell grunn. Storm-familien var en direktørfamilie fra Oslo. De begge sønnene var jevngamle med meg, den ene ett år eldre, to lange fregnete slåper, veldig lik sin mor. Siste året av ”mine 7 somrer” raget de begge sønner nærmere to meter over sine badesko. Når jeg ikke kunne like fru Storm så skyldtes det at hun henvendte seg i Leina, om jeg kunne gå butikkærendene deres. Hun hadde et strakt ben, og gikk alltid med stokk. ”Mine sønner har jo skoleferie vet De, fru Pedersen”, sa hun over grindporten til tante Betty. Som om jeg selv ikke gikk på skole! Jeg mener ikke å snakke stygt om hennes handikap, men dog, hun hadde da friske egne sønner! I alle fall hadde de lange ben! Jeg har tenkt litt på dette i ettertid. Kanskje mislikte jeg Storm- sønnene mest fordi de var så gode til å svømme, og til å stupe.

Onkel Jens foretok sine stup fra det grønskebelagte svaberget utenfor stengsilddammen. Det kan vel egentlig ikke kalles stup når man hiver seg uti med ryggen først, men på den annen side en ganske så mye mer akrobatisk øvelse. På den tid dette foregår er onkel Jens i en alder av 45 år pluss/minus. Og med tanke på det glatte underlaget trengs det ekstra konsentrasjon i frasparket til å vri kroppen 90 grader før ryggen tar vannflaten. Som oftest ble det da også bare et plask. Men han slo seg aldri. Sandbunnen i Leina er finkornet på hele strekket, i tillegg til at det akkurat utfor dette svaberget er en masse tang og tare, som kan dempe fallet om en eventuelt skulle være uheldig å gli eller snuble uti. Jeg kan heller ikke huske andre enn onkel Jens som hoppet til vanns akkurat herfra. Han hadde en blå badebukse, av ull tror jeg, med et hvitt tøybelte. Jeg nevner det fordi jeg ikke husker noen andres badeklær.

Dette strandpartiet utenfor Leina strekker seg fra ytterst på Leinaodden, hvor familien Palm residerer med egen badebrygge, forbi oretrærne opp mot steingarden til ”pensjonatet”, fru Pedersen, til stengsilddammen, videre forbi flatfjellet mot båtopplaget til Georg og onkel Karl, og grenser opp mot svaberget og badehuset til Gullsmed Johansen. Ettersom dette strekket ikke er privatdisponert utgjør dette den egentlige ”Leinastranda”, og som derfor blir å regne for offentlig strand. I et buskkratt, rett i forkant av onkel Karls båtopplag, ligger brønnen, ca 50 meter fra Leinahusene. Det var ganske tungt å bære vann, men på tampen av ”de 7 somrer” hadde jeg lært meg å bruke dette bæreredskapet som man hadde over skuldrene, med oppheng for vannbøtte på hver side. Det irriterer meg at jeg ikke kan huske hva dette bæreredskapet hadde av navn, hva det het.

Det meste av forberedelsene til den første middagsbordsetting var unnagjort tidlig på formiddagen, og det var om å gjøre for ”personalet” å utnytte tiden godt til bading og soling, før onkel Karl var ventet med morgentimenes fiskefangst.

Det var ikke noe nytt at Karl fisket til familiens underhold, om enn foranledningen er ulik fra den gang i 1902, da deres far ble rammet av hjertesykdom. Nå var det krig og matmangel generelt som skapte behovet. Da faren døde i 1905 ble det Karl, som eldste hjemmeværende sønn, ikke fylt 12 år, som måtte ta ansvar for moren og de 6 yngre søsken. Onkel Karl var derfor godt kjent med de forskjellige av fjordeltaets alle fiskeplasser, mens beliggenheten skapte store problemer med båtholdet. Dette er selvfølgelig problemer som alltid har vært der, og disse forholdene beskriver Olaf best, og jeg tillater meg å gjengi fra hans memoarer: ”Leinaodden danner det ytterste punkt av den halvøy som ligger mellom Drammens – og Sandesognsfjorden. Stedet er lett synlig fra hvilketsomhelst punkt i det fjordbasseng som ligger sammentrengt mellom de fire fylker, utsatt for vekslende vær og vindforhold – Friskt og kjølig under sommerens solgangsbris, lunt og varmt i de solrike efterårsdager, værhårdt og uhyggelig under høststormenes pålandsvind og jernhårdt inneklemt mellem sjørøik og drivis i vinterens barske og fuktige klima. Leina hadde allerede lenge vært kjent for sin vakre beliggenhet, men til gjengjell lå det i sakens natur at det var et meget værhårdt sted, og foruten Leinahjemmet var det kun ett bolighus og ingen havn. Til nød kunne man legge båtene i peler om sommeren, men om høsten og vinteren var dette umulig, da hadde båtene blitt knust mot land i den første pålandsstorm. Hertil kom at Svelvikstrømmen gikk sterkt ut her, så fjorden aldrig lå helt i ro, selv ikke under havblikk. Isen la sig da heller aldrig utenfor Leinaodden, enn ikke på de hårdeste frostdager når isen ellers lå overalt. Den gikk ut fra land 8 a 10 meter og så var det ellers åpent vann. Det er blitt fortalt at isen hadde lagt her i februar 1893, den strengeste måned omkring traktene her i mands minne, men at den snart var gått opp igjen.”

Forholdene for båthold er altså ikke de beste her på Leinastranda, og at fiske måtte bedrives fra en flatbunnet pram, med den fordel at den lot seg trekke opp på land, og under høststormene helst langt opp på land, og fortøyes. Jeg overhørte en samtale mellom onkel Karl og en tilfeldig badegjest, angående hvor utsatt Leinastranda kan være når det ”blåser opp”. Karl fortalte at pålandsvinden hadde tatt tak i hans og brødrenes båt, mens den lå fortøyd på land, og dratt den ut til havs. Sammen med broren Villiam hadde de rodd nedover Vestfoldkysten, i lånt båt på let, når sjøen hadde lagt seg. De hadde funnet igjen båten i Horten. Historien forklarer prammens store betydning for dem, den representerte faktisk hele livsgrunnlaget for Leinafamilien fra årene tilbake til før år 19oo. Ikke å forundres over at Karl til tider blåste seg opp med harmdirrende tale – og oppgitte armbevegelser over badegjestenes skjødesløshet i fortøyning av egne båter, endog båter i en langt høyere prisklasse enn en pram. Likevel trådde han til med bergningsaksjoner når disse fritidsbåtene var værutsatt senhøstes, om enn med uvilje overfor eieren. Karl greide rett og slett ikke å være vitne til havariene, uten å ha tanke på båtens verdi, at sånn går det virkelig ikke an å ødsle verdier. Under hele sin oppvekst hadde han, som øvrige søsken, måttet lære seg nøysomhet ved alle livets sider. Karl tok selv godt vare på sin pram, og den var den samme i alle hans voksne leveår, kanskje lenger tilbake, og i all respekt for dette - da spiller det ingen rolle om det smitter av en tjæreflekk på klesdrakten, når du er gjest i Karls båt. Jeg kjenner at onkel Karl napper i min samvittighet, når min egen pram tørket opp til ved allerede etter den ene sesong på fjorden.

Også på sommertid hender det ikke så sjelden, at det med sønnavind kan vokse seg noen ganske så store bølger, slik at det kan medføre vanskeligheter å komme seg velberget i havn. Onkel Karl var ofte i den situasjonen, når han daglig måtte ut å ro fiske, tidlig om morgenen. Det er gjerne litt ut på formiddagen at det blåser opp, samtidig som Karl var på hjemtur. Det skapte gjerne litt spenning blant badegjestene på Leinastranda, da Leina-fiskeren kom til syne i bølgedalene rundt Leinaodden. Jeg har mange bilder av onkel Karl i mitt hode. Et av de skarpeste er akkurat dette, hvordan han tok seg i land på Leinastranda når bølgene gikk høyt. Da la Karl seg til ro i bølgedalene og skåtet båten i stilling, avventende på den ideelle bølgen å ride inn på. Det var et par store steiner inn mot land å rette oppmerksomheten mot, og å treffe rett mot den første rullestokken som på forhånd var lagt i posisjon. Alle badegjestene inne på land fulgte spent med på ”dette skue”, når denne fjordfiskerens noe lutende skikkelse delvis forsvant i bølgedalene, og kunne føle hvordan han tok spenntak mot spantene i bunn av båten, for plutselig å dukke opp ridende på bølgetopp Han red som en prins hans make ei finns Han landet sin båt rytmisk i kropp som skiløper hopp med nedslag til 20 i stil I det samme som båten er nådd inn på grunna hopper den spreke fiskeren over bord, tar tak i prambaugen, løfter og drar båten i en og samme bevegelse, og er oppe, trygt på land når rullestokken glir av bak. Den plukker han opp før den glir ut i bølgene. Alt skjer i rytme og besnærende behersket ro. Det hendte at badegjestene reiste seg med stillferdig applaudering, i ærefrykt.

Pensjonatvertinnen Betty var raskt nede ved båten og forsynte seg av fangsten til eget ”pensjonatkjøkken”, før badegjestene var klare for å gjøre innhugg i fangsten med eventuelle kjøp. Karl var selvfølgelig tilfreds med å kunne selge unna det overskytende av fisken allerede ved ankomst. Ellers ble det å gå en runde med fiskekorgen blant feriefolket i sommerhusene. Fisket var jo hans levebrød. For betjeningen ble det nå å hive seg over fisken og få den renset, og ikke før var den vasket og skyllet, nærmest sprellende av fortsatt liv ble den brakt til panne eller kjele, alt ettersom som jeg sa, om stekt eller kokt den sto på menyen. Steking ble foretatt over åpen ild i svartovnen i bryggerhuset, og knitringen fra vedovnen falt sammen med sprakingen av fettet i fiskepannen. Til stekefett ble det benyttet matolje på den tiden det var vanskelig med smør. Stekosen bredte seg over tunet og løkka, og ned til pensjonatets gjester på stranda som gjerne tok et siste bad før middag. Denne eimen skapte alltid forventninger til et godt måltid, og gjestene ble aldri skuffet. Tidligpotetene som påpasselig var forsvarlig hyppet under veksten ble aldri skrellet, bare børstet og skyllet før kok. Det samme med gulrøtter når den tid kom. Kjøkkenhagens grønnsaker av alle slag gjorde at ”pensjonatet” var selvhjulpet med dette snadder av vitaminer.

Karl hentet seg en mugge varmt vann fra kjelen på magasinovnen og gikk til sitt rom, straks fiskeredskapen var brakt på plass i uthuset. Han brukte å barbere seg hver dag på denne tiden, før middag. Jeg tror han fant det praktisk å gjøre det på denne tiden av døgnet, uten at det hadde noe med middagsmåltidet å gjøre. Men han stilte alltid til middag nybarbert, og alltid med vannkjemmet hår.

Under tilberedningen var ”inspektøren”, onkel Jens, småtrippende tilstede rundt grytene, nyskiftet etter sjøbadet. Han brukte å nøye seg med den ene formiddagsdukkert, og var ikke så opptatt av solbad. Onkel Jens, inspektøren, likte bedre å spasere i hagen, og som tidligere frukthandler i hovedstaden var han faglig interessert i å inspisere frukttrærnes avkastning og spesielt kvaliteten på årets frukt. Det kan kanskje misforstås at jeg sa han var nyskiftet. Det blir feil å si at han skiftet til middag, men onkel Jens var alltid ”pen i tøyet”, som man sier. Han var vel kanskje en smule snobbet, men ikke i den forstand at han ”skiftet til middag”, her på søsterens ”pensjonat”. Som man forstår, de hadde sine særegenheter disse brødrene, slik jeg så dem og opplevde dem.

Når jeg beskriver disse Leinabrødrenes atferd, klesdrakter og annet, kanskje i litt frekke toner, så er det selvfølgelig fordi jeg er så glad i dem, og altså - onkel Jens hadde virkelig denne småtrippende gangen, korte og raske skritt, selv om han bare skulle forflytte seg over gulvet i egen stue. Det beste bildet som beskriver dette er gangen til Detektiv Hercules Poirot, om jeg får være så fri. Om ikke likeså perfekt kledd som denne detektivherren med mustasjen, så var også onkel Jens nøye med buksepressen. Jeg prøver å finne bilder som hjelper meg å beskrive mine onklers sjarmerende sider, altså hvor de traff meg i hjertet. Hvorvidt denne iakttakelse her over kan ha varmet onkel Karls hjerte på samme måte, er vel heller usikkert, men helt klart kan onkel Jens’ opptreden i ”Karls have” ha utløst ideen til titlen ”inspektør” i Karls hode. I motsetning til onkel Jens var min far, Olaf, heller ”litt slurvete” med sin påkledsel, sånn til daglig. Det var bare i forbindelse med familieselskaper, og på reisefot med dampskip, at Olaf ikledde seg dress og vanlige spasersko, altså ved mer høytidelige anledninger. Og til forskjell fra broren Jens’ beskrevne gange, var Olafs gangart til daglig mer tassende. Jeg tror hans tassende gange mye skyldtes turnskoene han gikk i. Turnskoene var tynnsålede og uten hel. Det var krigstid, og turnskoene den gang var produsert av et gråfarget tøystoff. Kvaliteten var ikke bedre, annet enn at det før gikk hull på skotuppen, enn på strømpene. Hull på strømpetuppen var vanlig for de fleste. Jeg kan likevel ikke huske å ha sett min far med bar tå i turnskoen. Olafs turnsko hadde også en tendens til å revne bak, og som han brukte å snurpe sammen med hyssing, også det dårlig krigskvalitet, en type papirhyssing som til stadighet røyk i stykker. Forbruket av papirhyssing kunne til tider være ganske stort. Den alltid medbrakte avisbylt under armen medvirket til et helhetsbilde av Olaf lik en distré professor, uten at det er årsaken til at han bar slik tittel blant familiemedlemmer. Det var godt kjent i familien at ”onkel Olaf” var mannen å henvende seg til, når noe trengte nærmere forklaring, av såkalte boklige spørsmål. Det var likevel ikke slik at han ble tiltalt med professortittel, mens Karl ikke brukte annet navn, enn ”professoren”, i omtale av broren. Det var helst bare på tomannshånd med søsteren Betty. Det hadde jeg overhørt mange ganger, når onkel Karl som alle andre voksne undervurderte et barns ”lange øre”. Derfor visste jeg at det var min far han snakket om i indignert tone, oppe på ”rommet vårt”, når han snakket med seg selv, og trodde at jeg sov. Det var vanlig at onkel Karl brukte å snakke med seg selv på kveldene, før han sovnet. Kanskje dette var kvelden, den samme dag som det hadde vært en episode i bryggerhuskjøkkenet, mellom brødrene Olaf og Karl, en episode som tante Betty fortalte meg noen år senere: Det var under en søndagsfrokost i bryggerhuskjøkkenet med bare vår far og onkel Karl tilstede. Vi barn hadde enda ikke stått opp. På søndager var det egg til frokost, og ettersom det bare var vår far og onkel Karl til frokost, mente søsteren at det fikk bli enten stekt eller kokt egg. Hun kjente jo til at deres ønsker i tilberedning var forskjellig, at Karl ønsket egget stekt, og at Olaf foretrakk egget bløtkokt, men at de nå fikk bli enige om den ene tilberedning av to. Når det ble litt diskusjon i sommerkjøkkenet om dette trivielle tema, og som antok tendenser til krangel, ble det søsterens sak å ta bestemmelsen. Hun bedømte Olaf som den mest ”medgjørlige”, og så ble det Karl hun lot få viljen sin. Det ble ikke særlig godt mottatt hos Olaf. Tvert imot så mente han at det tross alt var han som var gjest, og burde favoriseres. Men Betty hadde tatt sin avgjørelse. Det førte til at broren Olaf sporenstreks surret sine aviser og gikk til Sande stasjon, hvor han tok toget hjem til Oslo, til hybelen i Thygesensgate 11, og forble der resten av ferien. Det hører med til denne fornøyelige historien at avstanden til Sande stasjon er et par mil, og at det for Olaf, der og da, ikke var tanker om å avvente neste dags båtavgang.

Under ferieoppholdene sammen med vår far i Leina så jeg egentlig ikke så mye til ham. Det skyldtes mest meg selv. Han likte godt å gjenoppleve gamle trakter, stier og skogsteiger som han detaljert har skrevet om i sine memoarer, mens jeg for min del heller fotfulgte min fetter Walther, i alt han foretok seg av gjøremål. Riktignok var jeg med på bærturene i Børjernåsen, men som jeg i de første årene fant svært strevsomme, og avlønningen til vår far, 10 øre for full bærkopp, fristet ikke så mye, selv om lønnen sikkert var bra nok på den tid. Jeg tror mine søstere, både Liv og Synøve hadde bedre utbytte av dette samvær med far i bærsanking og andre utflukter. Det var imidlertid alltid veldig hyggelig å overvære hans samtaler med de øvrige voksne, spesielt når det var mange samlet i lysthuset. I forbindelse med at jeg kom til å skrive ned disse minner fra min Leinatid som barn, har jeg savnet familiebilder, fotos fra samlinger på svaberget ved stranden, og fra lysthuset i hagen på søndager, når alle var pyntet i søndagsklær. Det var jo ikke så helt uvanlig i 1940-årene at den gangs foto kasseapparat var i familieeie. Kanskje finnes det noen slike fotos rundt om i familiekretsen. Det kunne være fint om de var til låns. Med dagens teknikk blir slike gamle bilder så fine, ved kopiering og forstørring har jeg sett. En gang i Leina, da jeg var i voksen alder, fant tante Betty frem et gammelt album og viste meg noen atelierfotos av sine brødre, mange i helfigur. Portrettene av Olaf, Jens og Edvard var alle i postbuduniformer, deres arbeidsuniform. Jeg husker at det var veldig fine portretter, og da jeg bemerket deres fotograferingsiver til min tante, humret hun litt og antydet således at fri for snobbethet var nok ikke hennes brødre i ungdommen. Og som uniformer av ulike slag kan være en gjev klesdrakt, så innga uniformen også status av å være i arbeid den gang. Fotografiene slik jeg husker dem antar jeg er fra tiden før 1920 og noen år bakover i tid. Jeg håper de er bevart et sted. Den samme gangen som tante Betty viste meg dette albumet, fortalte hun også en historie som vel forteller noe om ulik grad av pertentlighet hos hennes yngre brødre, om ikke akkurat det kan kalles snobbethet. Også denne historien skriver seg fra tiden rundt 1920, da hun selv bodde med familie i Leina, og de alle tre brødre i postbuduniform bodde på hver sin hybel i hovedstaden. Etter avtale med søsteren sendte alle tre skittentøyet sitt med rutebåten Juno til Leina, for vask og istandsetting. I retursending ble en gang vasketøyet forvekslet. Det resulterte i et meget indignert brev fra broren Jens, som ville ha seg frabedt Olafs bøtte underbenklær. Jeg synes å høre tante Bettys fortsatte humring, når jeg gjenforteller disse historier.

Jeg har ved en annet sted i dette skriveri sagt at onkel Karl aldri tok av seg sitt langbente og langermede ull undertøy, og det tror jeg gjelder for dem alle. Jeg antar at det henger sammen med at de nok har frosset mye i sin barndom. Dette skinner igjennom av noen gamle brev, i korrespondansen med deres mor, og også søsknene imellom.

Jeg tror ikke onkel Karl har hatt bare godord å si om byggingen av de mange sommerhus, men det har jo ført til en stor kundekrets, og nærmest rett utenfor stuedøren til Leinahjemmet. Fiskekurven kunne være ganske tung noen ganger, men vi rakk å selge ut før eget middagsmåltid, og startet alltid med en avstikker bort til Palm – hytta på Leinaodden, før den egentlige salgsrunden gikk motsatt veg, bortover Sandviken-vegen, til familiehyttene som jeg tidligere beskrev som sommerpalasser, men som i daglig omtale ble kalt hhv Gullsmedhytta, Møllerhytta, Lundhyttene o.fl.

På min tid ”de 7 somrer” holdt fiskeprisen seg stødig. Greiest var det å selge makrell, enten den enkelte fisk veide 0. 4 kg eller 0. 5 kg, var prisen den samme, 50 øre pr makrell. Etter hva jeg husker var det en grei ordning for kundene også. Gullsmed Johansen var mest raus med tipsen, men den var bra også hos Møller. Jeg ble aldri helt fortrolig med om dette var den samme som ”Møllers Tran”, men når jeg heller ikke likte disse singelsculler-sønnene hans, sammenlignet jeg hele familien Møller med denne tyktflytende ekle væske. Jeg må til min unnskyldning få si at jeg ble tvangsforet med denne ”guffe” så vel på barnehjemmet som på skolen hvor lærer Knutson kløp seg fast i min nese, bennet hodet mitt bakover og helte på i mitt sammenknepne gap ”rett fra flaska”. Når mitt skjortebryst ble trandynket, måtte jeg til straff gå med den skoledagen ut, og kastet til sengs ”på hjemmet” umiddelbart etter skoletid, for uskikkelig oppførsel. Alt fordi jeg hadde ”glemt” å ta med skje til tran-timen. Det er vel derfor på tide å si unnskyld til familien Møller på Sandvika-vegen, som visstnok ikke har gjort noe annet galt enn å tjene seg rik på skjorter, skjorteproduksjon, ”Møller-skjorter”.

Onkel Karl sa ikke så mye, når jeg leverte han tilbake en tom fiskekurv og en full fiskepung, en pung av den opprinnelige sort fiskepung, med messingbeslåtte kanter og knepplås. Når fiskepungen dertil var litt besudlet av fiskeskjell fra det daglige salg, vil man kunne forstå at dette var ekte profesjon, og anerkjennelse for godt medarbeiderskap kunne jeg lese i onkel Karls blikk på avreisedagen ved ferieslutt, da også ”lønninga” for sommerens salg ble stukket meg i hånden.

Det var manet til absolutt ro i Leinahjemmet rett etter middag, kanskje helst på hint fra onkel Karl. Han trengte å ta igjen litt tapt nattesøvn. Samtidig sov den voksne del av gjestene middagslur. Vertinnen gjorde den kort, som jeg nevnte, ved å la søvnen fare over øynene, til dyssende bevegelser i gyngestolen, og roen fra den trygge tikken fra vegguret, og brorens hørbare søvn fra sofaen ved hennes side, enten broren var Jens, Edvard eller Olaf. Den yngre del av ”klientellet”, ungdom og barn, oppholdt seg hensynsfullt på stranden, under middagshvilen. Det ville ikke være mulig for noen, å mane til ro overfor et yrende og naturlig hylende badeliv, spesielt ikke når skummende bølger av varm sønnavind slår mot land, og som er ekstra morsomme å badeleke seg i. Onkel Karls soverom, kvistrommet mot Nord, lå for så vidt gunstig skjermet for det meste av stranden, og også for den varmeoppheting av solen i syd. Men ikke mer, annet enn at det på de varmeste sommerdager ble nødvendig med åpent vindu. De fleste som har besøkt ”Fru Pedersens pensjonat”, opp igjennom årene, har nok derfor fått erfare onkel Karls vrede, når han er blitt forstyrret under middagshvilen. Det gjaldt nok også de øvrige av badegjestene på Leinastranda. Jeg minnes fru Storms mishagsytring angående dette, til tante Betty under deres samtaler over stakittgjerdet i Leina.

Innen middagshvilen helt var over, hadde vertinnen rukket å luke litt i kjøkkenhagen, eventuelt høstet inn noen kurver av modent bringebær. Dette badende sommerfolk som flere etter hvert ”slo opp sine telter” rundt Leinahjemmets steingard ble da også en god kundekrets for tante Bettys bringebærsalg. Salgsturene med tante Bettys bringebær var også en hyggelig beskjeftigelse. Det var lettselgelige store røde bær, uten mark selvfølgelig. ”Tante Bettys bringebær” Det hører man jo, at ”låter” godt! Tante Bettys bringebærpung var av samme posetype som onkel Karls fiskepung, en lærpung i lysere farge, og med en litt enklere knepplås. Også denne runden startet med avstikkeren, bort til fru Palm i Palmhytta, eller om det var datteren, direktørfruen i Drammens Glassmagasin, som for tiden huserte i hytta på Leinaodden. Pikeværelse på denne eiendom var en tid oppholdt av min søster Synøve, i kraft av selvfølgelig hennes arbeid som tjenestepike, og som mottok fru Palms bringebærkjøp ved kjøkkeninngangen. Bringebærrunden var unnagjort samtidig som det var klart for middag i Storm-familien, i hytta øverst opp i kleiva. Tjenestepiken brukte å ringe med en sånn stabbursklokke som man kan se rundt om på bondegårder. Denne her var noe mindre, en slags håndvariant, men hadde lyd som nådde disse badeivrige Storm-sønnene på Leinastranda. Heldigvis for de middagshvilende gjester hos ”fru Pedersen”, så falt denne høytklingende klokkeringing sammen i tid med ettermiddagskaffen, i Leina.

Til ettermiddagskaffen, spesielt i helgene, kom det gjester også utover de huserende. Mange kom fra Holmsbu, litt innover Drammensfjorden mot nordvest og fra Bjerkøya i sydvest kom det også gjester med båt. Begge disse steder ligger innenfor dette deltaet av fire fjordarmer. Det var både familie og venner. Tante Betty, fru Pedersens søster Helga var gift med fiskeren Aksel Odden, i Holmsbu. Deres tre sønner Anton, Thorbjørn og Rolf var alle unge menn på min tid ”De 7 somrer”, mens deres datter Sofie Helene er på alder med meg. Hun er i alle år bare kalt Nunna. For øvrig er Holmsbu-familiens opprinnelige etternavn Andersen. De to eldste av mine fettere i Holmsbu hadde kjærester, og het hhv Aagodt og Gudrun. Tante Bettys familie på Bjerkøya er av Pedersens, hennes avdøde manns slekt. Jeg kjenner dem ikke så godt, utover disse helgebesøk til Leina, og husker ikke navnene. Av Pedersen-familien på Berger husker jeg at flere bodde på Thorbjørnshaugen i bakkene opp mot Blindvann, bak Børjernåsen. Bettys svigerinne Martha Pedersen bodde også på den kant, og hennes sønn, Ragnar, tante Bettys nevø. Han ble jeg kjent med ganske tidlig, tenk han hadde egen brusfabrikk! Onkel Villiam, tante Agnes og min fetter Walther bodde på Berger på denne tiden, men var nesten daglig i Leina, som oftest i pram. Alle jeg har nevnt her er familiemedlemmer med fast tilhold innenfor nær omkrets, og som ofte var på besøk i Leina på min tid. Tidvis hadde jeg felles Leinaopphold med onkel Edvard og tante Hedvig, og døtrene Ester, Gerd og Liv, i samme aldersgruppe som meg selv, Liv noe yngre. Og det samme med Pedersen-familien, Bettys svoger Hans, hans kone og deres to barn, Erik og Inger. De hadde bopel i Bjerregårdsgaten i Oslo, og var nabo med tante Betty med familie, den tid de bodde i Oslo, i 1930-årene. Dette er familier og enkeltmennesker som jeg er blitt kjent med gjennom mine opphold hos min tante Betty i Leina.

Selv om det mest er ufarbare veger og stier, har mennesker funnet frem hit til Leina, helt fra husbyggeren, tømmermannen Jens og hans viv Sofie slo seg ned her i 1893, og plantet sine åndfulle røtter, av hus og hage. Til helgekaffen i lysthuset innenfor steingarden var det ofte fullsatt, og ettersom campingstolen ikke var oppfunnet, ble gressbakken som tømmermannen anla i sin tid, god å ”benke” seg ned på fortsatt. Det er sikkert mange som har undret seg på denne tilsynelatende evige menneskestrøm, men det virket som om de fleste fant det helt naturlig, nettopp fordi Betty-vertinnen selv utstrålte gjestfrihet, og hun var vel ikke engang bevisst sin egen uselviskhet, som en direkte følge av hennes eget gode hjerte. Uten denne enkle forklaring av fenomenet Betty, blir det uforklarlig. Hennes velkomsthilsen var frydefullt besjelet. Hva andre oppfattet som en umake, var for Betty gledesoppofrende tjenester overfor alle hun naturlig møtte på sin levnedsveg, og for alle som søkte til henne. Dette har med hjerters beskaffenhet å gjøre, og som Bettys hjerte - det pumpet ånd og liv til alle som var, og kom i hennes nærhet. Ubevisst for henne selv trakk hun åndssøkende mennesker til seg i strømmer. Hennes hjertesignaler var en klartalende invitasjon i seg selv. Det er ikke menneskelig gitt å forklare hvilken kraft det var som virket i Bettys hjertemagnet. Jeg vet at man skal være forsiktig med å tilegne menneskevesener evner av Gud, og derfor gjør jeg selvfølgelig ikke det, men et snev av guddommelighet må det ha vært i Bettys hjerte. Ellers blir det uforklarlig, som jeg sa. Og dette er selvopplevd, og i all ydmykhet får dette i alle fall være en verifisering av noe blant andre min far, har sagt om sin søsters egenskaper av oppofrende karakter. Hva Olaf har sagt og skrevet om søsteren har jeg nylig lest. Det var når jeg leste igjennom noe av hans etterlatte papirer, som min søster Synøve hadde tatt vare på. Blant det jeg fant var noe formet som en tale. Da jeg refererte noe av dette over telefon til Bettys datter Astrid, kunne hun bekrefte at dette var en tale til hennes mors 70 – årsjubileum Før jeg gjengir denne Olafs tale, må jeg for kuriositetens skyld nevne, at denne jubileumstale fant jeg nedskrevet i en loggbok fra min egen tid som patruljefører i ”speidern” Furuset KFUM i 1949. Talen kom for en dag da jeg var nysgjerrig på å lese igjennom mine egne notater fra speider-tiden.

Jeg rakk ikke spørre Astrid om Olaf brukte speiderboka mi foran seg som huskelapp under jubileumstalen. Samtidig undrer jeg meg på om Olaf fant en skriveutfordring i ethvert blankt ark og papirlapp som kom for hans øyne. Hans skrivetemaer synes å ha vært så ymse. I alle fall – foruten talen til Betty er resten av speiderboka mi utfylt med en Olafs utredning om skøyteløp, om forskjellige iskonsistensers betydning for løpernes prestasjoner, og hvilke fysiske og psykiske egenskaper som kreves for å nå til topps i skøytesporten. Unnskyld dette sidesprang, men jeg tror det hører med i totalbildet om Leinafamilien.

Olafs jubileumstale til søsteren Betty er ganske så omfattende, og av den første delen må jeg nøye meg med et konsentrat. Dersom det er ønskelig å lese alt må jeg få henvise til speiderboka mi, den er i min søster Synøves besittelse fortsatt. Talen innleder med at han har mottatt 374 brev fra henne, og at alle disse brev har han ført inn i en egen bok. Dernest sier han, at med sitt kjennskap til Bettys brevskriverkrets, har han regnet seg frem til at den er på ca 250 personer. Olaf eksperimenterer med disse tall, at med et snitt a 4 sider pr brev, vil Bettys brevproduksjon utgjøre et bibliotek bestående av 750 bind, hver med 500 sider. I talen nevner han også hvilke folkestrømmer som søkte til Betty, enten hun hadde sin bolig i Bjerregårdsgaten i Oslo, eller i Leina på Berger. Han fremholder at disse konsultasjoner skjedde daglig, og det skjedde fra morgen til kveld. Olaf mente at dersom hun hadde beregnet seg et honorar, eksempelvis en timepris: Kr. 15.- for de mer perifere av hennes omgangskrets Kr. 10.- for nærmere bekjente Kr. 5.- for fjerne slekt Kr. 3.- for søsken, Så ville dette for Betty utgjøre en årsinntekt a kroner 55.ooo. -, (vel å merke 1956 – kroner). Talen fortsetter med en omtale av Bettys tid som torgkone i Oslo, og hvor Olaf forteller om en episode som han selv var involvert i, og som jeg her gjengir i sin helhet:

”Bettys offisielle navn var jo Betty Pedersen, men i ekspedisjonen på dampskipskaia i Oslo var det ingen som kjente det navnet. Jeg fikk engang av min kjære søster i oppdrag å lete opp noen bærkasser som var kommet på vidvanke. Men i ekspedisjonen var det ingen som kjente denne Pedersen-damen. Men da jeg med en mine som anstod seg en kongelig norsk postekspeditør – snuste rundt omkring på kaia, synes jeg å dra kjensel på noen kasser som jeg mente å ha sett før, og jeg sa fra om dette til dampskipsekspeditøren. Og riktignok, kassene var merket med Betty Leina. ”Ja. Betty Leina, ja” – sier ekspeditøren, ”Hvorfor sa De ikke det med det samme. Betty Leina – hun driver det fælt hu, det ligger kasser etter henne både her og der” Betty har i alle år vært noe av et verdens sentrum, hvorenn hun oppholdt sin person. Hennes hus var bestandig fullt av folk. Når ikke Betty selv kunne ta imot, så ble jobben overlatt til hennes fagre oppvoksende døtre. O, - du milde måne! Hennes tid var jo så opptatt at vi, hennes søsken, måtte bestille time lang tid i forveien for å få snakke med henne.”

Disse utdrag av en jubileumstale – Det sies at det fra festtaler bruker å kunne trekkes fra noen godord, men alle som kjente denne dame vil bare nikke bifallende til alt av superlativer som er blitt Betty tildel. For min egen del – for meg ble det nå nødvendig å uttrykke min takknemlighet til henne, da jeg fra min plass ved bensinpumpene på marinabrygga ble påminnet om det, og som jeg burde ha gjort for lenge siden. Det gjelder også takknemlighet til hennes alle døtre, og til hennes sønn Harry, som også ga meg husly i en noe presset tid som gutt. Han var min helt da han møtte opp på barnehjemmet med mine første hoppski, og monterte bindingene under påsyn av alle øvrige barn som hadde samlet seg i en ring rundt.

Apropos Olafs jubileumstale til søsteren. Jeg finner det ganske fornøyelig, gjennom denne tale, å få verifisert mine egne iakttakelser, angående hvilken selvfølgelig rett hennes brødre har ment seg å ha krav på, angående søsterens oppmerksomhet, deres førsterett til å legge beslag på søsteren. Det er ganske avslørende når Olaf finner det litt uhørt, at hennes brødre skal behøve å bestille time hos henne, likeså at hennes søsken eventuelt burde slippe unna med kroner 3. - , mens andre konsultasjoner kunne belastes opp til femdobbelte. kunne belastes opp til kroner 15 for konsultasjon! Det skulle ikke forundre meg om brødrene også ville følt seg berettiget til kaffe og et stykke kake inkludert i de 3 kronene. Når Olaf tilsynelatende ikke har vært oppmerksom på denne selvavsløring, i iveren etter å rose søsteren, så tillater jeg meg å ta dette som en bekreftelse på min egen iakttakelse, angående hennes ”morsrolle” overfor sine alle brødre. , men Jens som var en pertentlig kar, han skrev indignert tilbake til søstrene, at han ville ha seg frabedt Olafs bøtte underbukser.

Det sies at inntrykk fra barneårene ikke blir svekket med alderen, men tvert imot fester seg ytterligere etter hvert, og gir skarpere og mer avgrensede konturer. I et par tre år før jeg fylte 7 år og begynte på skolen var jeg ofte gjest i Bjerregårdsgaten 29 i Oslo, jeg holdt på å si, den gang fru Pedersen, min tante Betty drev sitt ”pensjonat” i denne bygården. Ifølge Olafs jubileumstale til søsteren, så var også hennes denne bolig smekkfull av mennesker som søkte henne, og ettersom jeg tror at også broren Karl bodde sammen med henne, så kan det vel være at tanken på pensjonatdrift var i emninga i Karls hode allerede her i Bjerregårdsgaten 29, oppgang D, 3. etasje. Det første som streifer hodet mitt av minner fra denne adresse er min kusine Ester, tante Bettys datter. Hennes fang var på den tid min favorittstol, skapt av henne selv for meg, den dag vi ble hentet på Hamar, min eldste søster og jeg selv. Kanskje på tide å få sagt dette til Ester, hvor mye dette betydde for meg, langt opp i skoleårene. Ester var mitt faste holdepunkt på den tid. Jeg er innforstått med at personlige innrømmelser kan oppfattes som slitsomme å fordøye, men nå er de altså sagt. Når jeg ”mimrer Esters og mine gamledager” minnes jeg likevel også en noe trist spasertur for min del, når det plutselig var en Nils der som leiet Esters hånd, og jeg selv ble gående bak. Nils hadde en lys storrutet dress. Jeg husker ikke hvordan Ester gikk kledd, jeg var sjalu.

Fra Bjerregårdsgaten 29, oppgang D, 3. etasje husker jeg spesielt godt, også inngangsdøren til denne byleilighet, som hadde en helt spesiell avdempet smakklyd når den ble lukket. Det har medført at hver gang jeg går i en dør som slamrer, tenker jeg tilbake på den dempede dørlyden i Bjerregårdsgaten 29, oppgang D, 3.etasje. Sprøtt? Bordlampen i hallen må også ha gjort et spesielt inntrykk på meg, plassert oppe på en kamin? Lampen lyste dunkelt rødt bak en ruglet halvsirkelformet glassplate, og som innga en spesiell atmosfære i denne hall? Alle Bettys 5 hel og halvvoksne barn bodde her. Det gjorde også broren Karl en periode, som jeg sa. På et lite rom bak kjøkkenet husker jeg en leieboer, fru Ødegård. Det var nok et såkalt pikeværelse. Det er for så vidt greit nok å forstå at alle Bettys konsultasjoner, som Olaf ”taler” om, at de eventuelt kan ha foregått på kjøkkenet mens hun lagde middag, for når kunne hun ellers hatt tid til å skjøtte jobben sin som vaskekone i Telegrafverket? Andre i familien må rette på meg, men jeg mener også at dagligstuen delvis var benyttet til systue, datteren Sofies systue, hvor en liten gutt i en kort tid krabbet rundt og samlet opp knappenåler med en stor U-formet magnet. Gutten er noen ganger i ettertid blitt minnet på sin den gang Hedmarksdialekt. Under et middagsmåltid en dag, med makrell på menyen, satte han et ben i halsen. Dagen etter var det pølser til middag, og klok av skade tok han først et par prøvende små biter, inntil han utbrøt: ” De e itte bein i pølsa da ma!” Historien er fortalt av mine kusiner Sofie og Ester. Denne gutten har jeg truffet igjen senere, og han sier at på tross av alle fiskebein, stekt makrell er hans livrett, men helst stekt over åpen ild i et bryggerhuskjøkken.

Visst var det bra hos fru Pedersen og hennes ”pensjonat” i Bjerregårdsgaten, i hovedstaden, men jeg for min del er nå likevel glad for at hun flyttet ”sin virksomhet” til lokalene i Leina.

Jeg sa det var helst i helgene at også sol gressbakken foran huset ble benyttet under ettermiddagskaffen. Til daglig var det tilstrekkelig med sitteplasser i lysthuset for den tilstedeværende voksne del av ”gjestene”, innenfor steingardens hjørne mot fjorden, tettvokst skjermet av syriner. Til kaffen var det alltid halve brødstykker, med tynnsmurt smør, men desto mer syltetøy. Jeg tror smøret, under rasjoneringstiden, ble spart til nettopp denne hyggestunden i hagen. Kaffetid var også avistid. Avisen ble levert over steingarden av Erling, avisbudet. Dette var onkel Karls abonnement, og ble selvfølgelig brakt videre umiddelbart til hans hånd. Jeg sa vel at Karl ikke deltok i det sosiale samvær i lysthuset. Han brukte å rusle litt på singel gangstien, mens han ventet på dagens avis. Avisen var Drammensavisen ”Fremtiden” og var politisk sosialistisk. Onkel Jens var også en ivrig avisleser, men forstod å innfinne seg med ”å vente på tur”, inntil Karl hadde lest den igjennom. Olaf brøy seg sjelden om å hige etter nyheter når han var på ferie i Leina. Olaf var jo egentlig den flittigste avisleser, også innenfor en liga av storlesere vil jeg tro, en avhengig avisoman, med sine 8 faste avisabonnement, med redaksjoner av alle politiske retninger. Det var Aftenposten, Arbeiderbladet, ”Sverta” som Morgenposten ble kalt fordi trykksverten aldri tørket, Morgenbladet, Friheten(komunistavisen), Vårt Land og Nationen, samt Sportsmanden hver onsdag. I tillegg kjøpte han daglig løssalgsavisene Dagbladet og Verdens Gang. Han rakk selvfølgelig ikke daglig å lese ut den enkelte avis, uten kom seg gjennom nyhetsoverskriftene og lederspaltene, for deretter den enkelte avis å bli lagt bakerst i bunken. Olaf gikk alltid med en bunke aviser, tett oppunder armhulen, omsurret av restene etter en lærveske og knytt sammen av et buksebelte, til en bunt. Etter hvert ble avisene brakt til arkiv. Han kastet aldri et skrevet eller trykt ord. I Olafs kjellerbod var det lite av plass til oppbevaring av andre ting.

Ferieoppholdene i Leina ble for Olaf kanskje en kjærkommen anledning til å komme seg à jour, ettersom han unnlot å omadressere sine abonnementer. Det hadde kanskje også blitt for mye for Erling, avisbudet, å bære frem alle disse Olafs aviser, så skrøpelig som Erling var til bens. Det rare ved Erling var, at hver gang han så en møtende person på avstand, så ga dette et signal til hans høyreben som umiddelbart gjorde benet strakt. Erling var 50 år den gang, og hadde visstnok skadet seg litt i ungdommen, under vedhugging. Han kom alltid haltende strakbent over løkka i Leina, når han leverte avisen. Når Erling ble spurt om hvordan det sto til med benet hans, fikk man en bloddryppende forklaring på benskaden. Det var liksom ikke måte på hvor mye blod som hadde flommet. Men så snart han var kommet seg ute av syne, bak steingarden til Georg og Bergljot, sprang han av gårde som en guttunge, frisk og rask som han jo var. Men sånn var det med puddelen til min svigermor også. Den var så uheldig en gang, at jeg kom til å trå den litt på labben. Det skjedde ingen egentlig skade, men hunden fikk trøst og omsorg som om benet dens var knust. Like til dens død ynket den seg jammerlig hver gang noen minnet den på hendelsen.

Jeg blir liksom ikke helt kvitt, dette å tenke på, at Karl ikke deltok i samtalene i lysthuset, og ellers. Jeg føler at jeg derav har gått miste av noe. I ettertid foresvever det meg at interessante diskusjoner og meningsutvekslinger kunne vært ført, kanskje spesielt mellom Karl og Olaf. Mine fornemmelser angående dette er muligens farget av et ettertidens ønske om dette, hos meg. Men jeg mener også å ha ant et ønske om en tilnærming hos dem selv. Når så ikke skjedde, - stahet og stolthet er ofte et uoverkommelig hinder.

Jeg har tenkt på, at kanskje hadde det vært nok til å løse opp Karls bitterhet, om hans søsken bare hadde innrømmet ham retten til å føle bitterhet overfor eldstebroren, da Fredrik solgte unna en del av fiskeutstyret i Leina da faren døde, for å finansiere sin reise til Amerika. Farens død inntraff da også broren Olaf hadde tatt seg ut, til hovedstaden. Søsteren Betty var for lengst reist ut. Selv om Olaf så vel som Betty bidro med penger, så ble Karl alene om ansvaret hjemme i Leina. Karl var da 12 år. Broren Fredrik skal visstnok ha påberopt seg rett til å selge fiskeutstyret, som del av hans farsarv.

Ikke så vanskelig å forstå om dette har gnaget litt i Karls kropp opp igjennom de første årene, for så å kanskje ha avtatt litt, men som blomstrer opp og stiger når eldstebroren varsler hjembesøk fra Amerika. Den hjertelige velkomsten som ble broren Fredrik tildel, kunne kanskje Karl ha tålt, men så rant det bokstavelig over for han når søsteren mente, at nå fikk han se til å glemme sin bitterhet overfor eldstebroren, og hva som hendte den gang for over 40 år siden. Hun har vel kanskje ment at det kunne være på sin plass å vise litt hensyn overfor henne selv, midt ”i ilden” som hun alltid står. Det fortelles at Karl tok til tårene av søsterens påminnelse om den siste dagen på fjorden med Fredrik, og med gråtkvalt stemme forteller, kanskje for første gang til søsteren, at storebroren denne kalde vinterkveld på bakkefiske, hadde dyppet ullvottene hans i fjorden, og som straks hadde frosset til is. Det ligger nær å anta at foranledningen til Fredriks handling kan være at Karl har sagt seg uenig i at storebroren ville selge farens fiskeutstyr, og at dette kan ha utartet seg til en krangel. Karl var 12 år den gang, i 1905. Fredrik 4 år eldre, likevel han også bare et barn. Men det var Karl som satt igjen med svarteper, sin mor og 6 yngre søsken å underholde, for å si det på den måten, og med redusert fiskeredskap.

Karl var 54 år den gang, og det er vel ikke så mange som har opplevd å se ham felle tårer, men han var ganske snart seg selv igjen, å dømme etter en samtale jeg hadde med tante Betty senere i mitt liv. Hun hadde tross sin medfølelse for Karls vonde minner, anmodet han om å delta i familiens samvær under broren Fredriks besøk i 1947. Her fritt gjenfortalt: Det var fortsatt rasjoneringstid, og av anstrengelser for Frederiks bekomst i Leina, hadde søsteren Betty blant annet greid kunststykket å fremskaffe ekte kaffebønner. Det var slettes ikke alle forunt på den tid å kjenne ekte kaffeduft, og smak deretter. Fredrik drakk sine mange kopper av denne Guds gave, mens det for Betty var en større glede, alene det å ha broren Karls tilstedeværelse ved ”Fredriks kaffebord, selv om Karl ikke deltok i samtalen rundt bordet. Derimot, og forståelig nok, gikk samtalen i livlig gjensynsglede mellom spesielt disse to eldste av Leinasøsknene, etter flere tiårs atskillelse, i avstand av et digert Atlanterhav. Som vanlig er ved ethvert kaffeselskaps utebbing sier vertinnen Betty, med henvisning til serveringen at ”Nå – hvordan smakte så kaffen?” Med tanke på den store møye hun hadde hatt for fremskaffelsen av disse gyllne kaffebønner, hadde hun forventet seg berøm derav. Når Amerikabesøket, broren Fredrik, svarer at det hadde han faktisk ikke hatt tid til å ”smake etter”, så valgte hun å ta dette som et kompliment til den generelle skapte bordtrivsel. Karl derimot, tok denne Fredriks variant av ”Takk for nydelig kaffe” med seg til sitt kvistværelse, til nærmere utgrunning. Hele natten lå han våken, og ga sitt sinn stadig ny næring til ikke å inngå noen form for forsoning med broren, og gjentok ordene, høyt for seg selv ”Han rakk ikke å smake etter”.

På lørdager, når Karl på ettermiddagen kledde seg i dress, renvasket til nesten skinnende og med vannkjemmet hår – det hendte at han viste seg på hjørnet ved solveggen, lyttet litt til samtalen i lysthuset, nakken og det øvre skulderparti var karakteristisk noe krummet, hans blikk vandret og stoppet alltid i et smil ved de lekende barn, kremtet sitt kremt idet han snudde om på helen, og gikk med raske skritt av sted, på sin vanlige lørdags ettermiddagstur til Berger. Han gikk ikke, som vi andre, langs Blindsandstranda, men skvatt seg gjennom hullet i steingarden bortmed hønehuset, og forsvant ute av syne bak Skivoldhytta. I den forstand at Karl ”stakk seg ut” – gikk sine egne veger, her gjorde han det bokstavelig sagt, han gikk sin egen sti. Skal lure på om dette er vegen som hans far gikk, til og fra sitt tømmermannsarbeid på Berger. Jeg har lest om en slik sti, en litt halvhemmelig arbeidsveg, i Olafs memoarer, en snarveg selvfølgelig. Og det stemmer nok, Karl var alltid før fremme ved fotballbanen, enn Walther og jeg selv, når vi valgte den mer vanlige veg, opp kleiva, eller langsmed Blindsandstranda. Det kunne ha vært hyggelig å være i onkel Karls selskap under fotballkampene, men jeg så han aldri blant tilskuerne. Walther fortalte meg at han brukte å oppholde seg borte ved klubbhuset, på sin faste plass sammen med sine seniorvenner, en slags ærestribune. Fotballkampene på Berger gikk gjerne på lørdager. Når møtene på Betania, menighetshuset på Berger, var på søndager, så fikk jeg med meg begge deler. Besøkene på Betania gjorde jeg sammen med tante Betty og alle hennes døtre, mine kusiner, og mine søstere. Jeg kan ikke huske at jeg var på bedehuset sammen med Olaf. Det er egentlig litt uforståelig ut fra hans kjærlighet til Betaniamenigheten, og til lokalet som sådan, som er bygget av deres far, og som Olaf har skrevet 50-års jubileumsskriftet til, hans skrift ”Min barndoms Tempel”, ganske sterke og bevegelige saker, dette skriftet. Når Olaf ikke deltok så mye aktivt i menighetslivet på sine eldre dager, så tror jeg det skyldes at han gradvis mistet hørsel, og var svært tunghørt fra han var 50 år.

Leinafamilien var en drivende kraft for menighetslivet på Berger, helt fra stamfaren i Leina bygget menighetshuset i 1897. Begge stamforeldre, Jens og Sofie var svært aktive i dette frikirkelige menighetsarbeidet, og som bare har fortsatt gjennom ”Betty – generasjonen” og videre til hennes barn. Min far har skrevet et jubileumsskrift i anledning menighetens 50 år, som han har kalt ”Min barndoms tempel”. Jeg har lest skriftet i ettertid av min tid i Leina, og inderligheten i møtene fra den gang, slik Olaf beskriver bevegelsen, syntes å ha vedvart, å dømme etter hvordan jeg selv opplevde det. Sommeren 1945 var det i regi av menigheten et større dåpsstevne på Blindsandsletta innenfor den grunne Bergerbukta. Jeg bivånet det hele fra svaberget på Blindsandodden. Tante Betty og alle hennes voksne barn og svigerbarn var aktivt med i arrangementet som var stort anlagt med mye strengemusikk og sang. Det var svært mange av Bergers ungdom som var vekket til frelse, etter en vekkelsesbølge det året, og hadde valgt å ”gå i dåpens grav” som det ble kalt. Mange var også kommet over fra Holmsbu. De kom i følge med vår familiegren på Odden. Jeg var 12 år den gang og opplevde dåpsstevnet som veldig spennende, men var mest redd for at forstanderen skulle miste taket på den hvitkledde, når de ble dukket under.

Til dette menighetslivet hørte det alltid med musikk og sang, slik sanggleden er beskrevet av min far, i hans memoarer fra barndommen, om jeg kan få tillate meg å gjengi noen avsnitt. Dette for best å beskrive at den kristne ånd fra hans barndomstid, den levde videre også gjennom min tid i dette fjordområdet. I samme sekvens av Olafs memoarer skriver han også om den tidlige kontakt som ble opprettet til Odden- familien i Holmsbu, og omhandler fra året 1902: ”Kontakten mellom Leina og Holmsbu var på den tid meget intim. Efterat far begynte å fiske med bakke hendte det også ofte at Holmsbufiskerne var innom Leina når de kom over på denne siden av fjorden. Således hadde vi ofte besøk av Gustav Andersen på Odden. Han fisket med bakke i Langøydjupet og hadde vekselvis sine to eldste sønner med. De lærte far og oss barna nyere og mer praktiske metoder med bakkeagningen, og mor serverte kaffe mens diskusjonen gikk om alt mulig angående fisket. Gustav Andersen selv hørte med til frimenigheten i Holmsbu, mens hans eldste sønn Hans var medlem av Frelsesarmeen. Den nest eldste sønnen Andreas var blitt omvendt til Gud ved Normanns virksomhet i Holmsbu. Det falt naturlig at man også kom til å streife inn på åndelige ting, under disse møter. Våren kom usedvanlig tidlig dette år og allerede sidst i Mars begynnte man å få den første anelse av vår. Jeg glemmer aldrig de vårdagene da kveldene blev lysere, når fiskerne fra Holmsbu kom over og satte sildesteng langs stranda mellem Blindsand og Sandvigen. De fiskerne som ikke brukte vad hadde bakke og de fulgte i kjølvannet for å få agnsild til bakken. Flesteparten av fiskerne var omvendt til Gud og det dem som anslog tonen når de sang. Og så flinke som de var til å synge. Disse unge fiskerne fra Holmsbu sang evangeliet inn i manges hjerter mens de øvet sin daglige dont for brødet. I de vakre vårkveldene når tussmørket senket sig over den stille fjord kunde man høre deres sang i kveldsstillheten. Og de fiskerne som satte grunnbakke på den andre siden mot Hurums-landet stod ikke tilbake for de andre. Det var sang og frelsesjubel langs landet helt fra Verket til Østnestangen og Sagene. Jeg har flere lyse minder fra sommeren dette år. Det var en lørdagskveld først i Juni. Skumringen begynnte ved 23-tiden å sige inn over Leinaodden og fjorden lå speilblank. Alle frukttrærne i Leina blomstret så det lyste hvidt over hele haven. Vi var flere av oss samlet ute på Grassbakken da vi hørte sang fra fjorden. Det var flere båter med Holmsbufiskere på hjemtur. Senere på sommeren inntrådte det noen yttre forandringer i vort hjem. Min bror Fredrik reiste til sjøs. Far hadde på grunn av sykdom helt måttet slutte å arbeide. Det blev jeg selv(11 år) og mine brødre Karl(9 år) og Einar(8 år)som måtte ta fatt. Vi rodde bakke og drev med hvittingfiske på Hansken. Ofte lyste aftenhimmelen som et eneste flammehav, i alle spektrets farver. Rundt om lå alle andre fiskere, og de sang. Jeg kjendte en overstrømmende glede fylle hele mitt indre – en levende følelse av lykksalighet over at jeg i disse underbart vakre kveldstimer, midt i naturens veldige storhet var barn av Gud.”

Aksel Odden som driftet fiskerbruket på Odden på min tid ”de 7 somrer” er Gustav Andersens yngste sønn. Han ble kjæreste, forlovet, og gift med datteren Helga i Leinafamilien. På min tid var det deres 3 fiskersønner Anton, Rolf og Thorbjørn sammen med annen kristen ungdom, som holdt sanggleden lydhørt oppe i dette fjordeltaet som vi befinner oss i, og i ånd slik som Olaf har beskrevet den fra fortiden. Og selvfølgelig var onkel Aksel selv med, som dirigent i dette koret, og som deltok overalt på stevnene i Leina og på Blindsand, og på Betania selvfølgelig, på deres fritid, det vil si alle søndager.

Anton, den eldste av sønnene på Odden, og barnebarn til Gustav, hadde allerede under mine barneår i Leina, anskaffet seg en motorsnekke. Sammen med min far og søsken var jeg noen ganger over til Holmsbu, til Odden, i Antons båt. Ved ett av disse besøk var også onkel Edvard der, med sin familie. Med onkel Edvard fulgte det alltid med mye strengemusikk og sang, og det førte til en liten minikonsert på den lille fjell – og gressbakken foran huset på Odden. Olaf forsøkte seg også med gitaren, men var vel litt ute av trening. Hørselen var allerede på den tid noe svekket, og han hadde egentlig lagt gitarspillet ”på hylla”, men var opprinnelig god på gitaren, etter hva jeg har forstått. Tante Helga, mor på Odden, ble jeg dessverre aldri ordentlig kjent med. Hun døde allerede i 1945, sågar tragisk på julaften dette frigjøringsåret etter 5 år med krig. Og det er først i årene etter ”de 7 somrer” at jeg ble ordentlig kjent med Odden-familien, hvis opprinnelige etternavn er Andersen, etter Gustav Andersen, fiskeren som lærte opp tømmermannen Jens i fiskeryrket, når dette ble nødvendig som Olaf beretter om. Det var trivelig å være på Odden hvor det alltid var så mange godlukter av fisk og fiskegarn, blandet med tjærelukt fra rusene. På dette lille stedet Holmsbu var det mange butikker og alltid et yrende liv av mennesker, nesten som et byliv, og som atskilte seg fra Leina derav. I havna lå flere reketrålere og vadbåter som fortsatt var i drift under mine barneår i Leina. (”Vad” er det østnorske navnet for not).

Av de mest spennende opplevelser i Leina var fisket med vad. Ikke så sjelden foregikk dette fasinerende skue rett utenfor Leinastranda, og rett for øynene på det badende folk, halvveis ut mot fiskeplassen Hansken. Vadbåten, helst en fiskeskøyte med følge av en bemannet robåt, lå på vent, inntil plutselig makrellstimen ga seg tilkjenne i vannskorpen med sin lek. Det virket i alle fall som lek, når denne sydlandsfødte fisk bokstavelig talt stimet opp fjorden til kokende bobling, uvitende om dette fangstnettet ”vad” som lå på lur, klar til å snurpe makrellstimet inn av en fossroende pram, med 2 mann ved årene, hvert sitt par. På et blunk, slik det virket for tilskuerne på land, var massen av denne sølvskinnende fisken innringet, og vadet snurpet sammen i bunn. Mens det hele pågikk hadde de fleste av badegjestene satt seg på svaberget og spent bivånet dramatikken. Mens vadet ble heist om bord i fiskeskøyten, og solen spilte i fiskens glans, sto badegjestene oppreist på Leinastranda og klappet til applaus. Noen badende sto bare stille fjetret med vann til livet, mens alt pågikk. Jeg skal ikke ha sagt, at denne fisk har lært seg etter hvert å ikke leke seg så høyt opp mot vannskorpen, når dette skue er en saga blott. Kanskje ble vad og notposene for store å høste inn i, så lagret gikk tomt, og om det kanskje kan være årsaken til nedleggelsen av så mange små fiskerbruk. Fiskerbruket på Odden i Holmsbu er nå i alle fall fortsatt i bruk. Fiskerbruket på Odden i Holmsbu drives i dag av min fetter Anton Odden, sønnesønn av Gustav Andersen som Olaf fortalte om i sine memoarer.

Walther, sønn til onkel Villiam og tante Agnes var som en storebror for meg på tiden ”de 7 somrer”, og han syntes for meg allerede den gang ”å ha det så lett med alle ting”. Kanskje var mine inntrykk noe farget av hva jeg snappet opp av ”voksenpraten” i lysthuset. Spesielt Olafs skryt av nevøen. Omvendt var Walther mektig imponert av sin onkels visdom, og sa en gang at det bare var å snakke med onkel Olaf hvis man sto fast på ting. Bare ikke av praktisk art ville jeg selv ha føyd til. Det var noen små år etter ”de 7 somrer”, at den lille Villiam-familien bygget seg nytt hus i Sandviken. Likesåvel, som Walther håndterte Bjarne Hansen strikkemaskiner på Berger, like praktisk hendig var han med hammer, sag og murersleiv. Jeg fikk være med ham som håndlanger da stubloftet ble lagt. Jeg husker ikke hvilket år dette var, men det var året da vi for første gang greide uavgjort mot Sverige i fotball, som endte 3 – 3, etter å ha tapt den første etter krigen med 0 – 10. På den nystøpte inngangstrappen satt Walthers kjæreste, med sitt friske gladsmil av lyslokket hår. Dette var et sprang fremover i tid, men så er jeg tilbake igjen.

Onkel Villiam hadde prammen sin fortøyd til en liten utstikker i den grunne Bergerbukta, ved Blindsand. Denne lille familien var kaffegjester i Leina hver helg, men jeg traff dem oftere enn som så. Onkel Villiam arbeidet mye med vedlikehold av Sandvikvegen på den tid, sammen med Georg Andersen i nabohuset, som i tilegg til ”Leinahjemmet” var eneste fastboende i Leina. Onkel Villiam fant det praktisk å benytte prammen til arbeidet på vegen, og Walther var for det meste med ham. Walther var tenåring, en 7 – 8 år eldre enn meg, og en kløpper til å behandle båt og fiskeredskap, og mens onkel Villiam var i arbeid på vegen, var prammen til vår disposisjon, i den forstand selvfølgelig, at Walther tok meg med utpå. Jeg fikk være med ham på såkalt hvittingfiske på Hansken, denne kjente fiskeplass utfor Leina, og å dorge makrell, mens kanskje det aller mest spennende var å lystre ål med ålegaffel. Denne fiskefangstmetode er nå forbudt for flere år tilbake. Det het ”å lystre” uten at jeg tenkte noe mer over dette på den tid, men etter hva jeg har forstått i ettertid, skal det da benyttes lyssetting ned i vannet for å lyse opp fjordbunnen, ”i jakten på ålen”. Dette var det ikke snakk om på Walthers og min tid, da vi lystret ål på grunna, langs Blindsandstranda, mitt på lyse dagen, på dager når det var flatt vann. Walther overlot årene til meg, mens han selv sto oppreist, bak på plitten, med ålegaflen parat til hugg. Ålegaflen var en lang smekker stang og et gaffelhode med mottagger. For meg ble det mest å skåte prammen i posisjon, på dirigering fra Walther, som fra sin oppreiste stilling hadde full oversikt over fjordbunnen, speidende etter sandkorn i bevegelse. Da var det for Walther å hugge til. Det var ikke alltid en enkel sak å manøvrere båten, når dirigeringen kunne veksle mellom høyre og venstre åre, samtidig som alt skulle skje med en viss ro, for ikke å skremme bort offeret. Det var ikke til å unngå at det ble ett og annet åreplask, og som førte til litt kjeft fra kapteinen på plitten. Men det må ”store” gutter tåle. Årsaken til forbudet mot ”lystring” er selvfølgelig at fangstmetoden er for barbarisk. På ”Fru Pedersens pensjonat” sto også denne ålefisk ofte på menyen. Skinnflåingen foregikk på den måten at fisken ble spikret fast i trammen til vedskjulet, med en tretoms spiker tvers igjennom hodet, og etter et raskt snitt i skinnet rundt hodet ble skinnet trukket av, omtrent som man trekker knestrømper av egne legger. Reddet fra den barbariske gaffelen får altså ålen seg likevel en spiker hamret gjennom hodet, når den flås. Så…. Ferdig flådd ble ålen kuttet i biter, og fortsatt sprellende av liv ble fisken puttet i den fresende varme stekepannen, og stekt levende. Så skal det kanskje likevel være en trøst for dyrebeskyttelsen og oss andre, at ålen slapp dette barbariske hugget av ålegaflen, og liksom kom seg unna med en spiker gjennom hodet, levende flådd og levende stekt.

Det var vel heller sjelden at jeg så onkel Villiam ta seg en dukkert i fjorden, heller ikke etter en ”svett” arbeidsdag på Sandvika-vegen. Men jeg rakk å merke meg at brødrene, for å ta dem i riktig rekkefølge etter alder, Olaf, Villiam, Jens og Edvard, de hadde samme svømmeteknikk. De svømte alle med hele ryggflaten synlig over vannet. Dersom jeg ikke visste bedre kunne det mistenkes at de gikk på bunnen. Jeg leste nylig i stortingspresident Jo Benkows selvbiografi, at hans far bløffet om sine egne svømmeferdigheter, med den metoden, og bare illuderte svømmetakene ved å kave litt med armene. Karl badet aldri. Men jeg tror ikke at grunnen var det faktum, at han ikke kunne svømme. Jeg føler at jeg blir mer og mer kjent med Karl etter hvert som jeg skriver meg fremover. Det var liksom ikke ”hans greie” å bade. Kanskje heller ikke som barn. Det har for øvrig slått meg noen ganger, at av alt Olaf har skrevet om sitt barndomshjem i Leina og omgivelsene, så har han aldri skrevet noe om badeaktiviteter. I det hele tatt savner jeg litt mer av fortellinger fra det daglige livet, slik det var på deres barndomstid.

Jeg vet ikke om onkel Villiam og Leina–naboen, Georg, hadde kontrakt med eieren, gårdbruker Sandviken, om vedlikeholdet av Sandvika- vegen, eller om dette ble betalt av feriefolket langs denne veg. Hos meg sitter det i alle fall fast et minne om to menn i kontinuerlig arbeid på denne vegen, med hakke, krafse og slegge. Onkel Villiam hadde aldri noe annet enn en singlet på overkroppen, og alltid så brun på skuldrene, i nakken og på armene. Skulle han tilfeldigvis ha tatt av seg singleten, ville det til forveksling hatt utseendet som om han hadde skiftet trøye til et nyvasket eksemplar.

Onkel Villiams roteknikk lå vel ikke mye tilbake for broren Karls, og på vedsankingsturene til Langøya satt også sønnen Walther ved årene, altså to mann ved årene, dobbelt opp. Tante Agnes rådde plitten alene, mens min plass alltid var fremme i baugen. Dette var helt spesielle søndagsturer i robåt, når denne lille familien dro av gårde på vedsanking, og jeg også fikk være med. På en av disse turer lærte jeg meg å svømme. Det var stort, og en uforglemmelig rotur. Forut for denne tur hadde jeg fått en flytemadrass av Walther, som han hadde funnet drivende på fjorden. I en lun vik på Langøya, med flytemadrassen på tvers under brystet øvet jeg svømmetakene, både armtakene og bentakene, hele dagen igjennom, inntil jeg hadde lært meg kunsten å svømme, og som inntil den dag hadde syntes å være et uoppnåelig mål. Nå behøvde jeg ikke lenger å skjemmes for Storm-sønnene, bare jeg nå også kunne lære meg å stupe. Under rasten smakte tante Agnes’ eggbelagte smørbrødskiver ekstra godt, likeså den fløteblandede kaffe fra flaske, datidens termos. På hjemturen, med båten fullastet av ved, satt jeg og tenkte på at dersom båten skulle velte, så kan jeg jo nå svømme, men var fortsatt redd for å svømme på djupet. Det skulle det nå trenes på, lovet jeg meg selv, der jeg satt mitt i kvisthaugen, uten sikt mot tante Agnes bak på plitten, blendet av 2 singlettkledde svetteglinsende rygger, hver med sitt årepar, i taktfast kurs tilbake mot Bergerbukta, til onkel Villiams brygge.

Med disse Leina-onklene mine ved årene var jeg egentlig aldri redd for at båten skulle velte, men jeg var litt engstelig på en rotur til Bjerkøya, da vi var ganske mange med. Vi skulle over til Bjerkøya og besøke tante Bettys familiegren Pedersen. Tante Betty var med, Harry, Ester og Henny, Erik og Inger Pedersen, onkel Jens, min lillesøster Liv og jeg selv, 9 stykker i en pram! Det var blikk stille, speilblank fjord og varmt, så for den sakens skyld. Men engstelsen meldte seg når dett også førte til at onkel Jens fikk lyst på et bad. Det var dog bare den ene ting, han ville også gjenoppfriske sine turnopplevelser fra guttedagene, ved å ballansere seg rundt på båtripa før han veltet seg ut i vannet, med ryggen først på vanlig onkel-vis. En pram er jo ikke så store båten, og jeg var ikke alene om angsten når båten gynget idet han heldigvis mer veltet seg ut enn hoppet. Jeg minner likevel om at dette var før redningsvestenes tid. Litt redd rakk jeg ham en hånd når han kravlet seg om bord igjen. Det var enklest for ham å komme seg om bord igjen ved å ta tak med armene rundt baugen, hvor jeg selvfølgelig satt. Tante Bettys sønn Harry, som satt ved årene, kom litt ut av takten, og holdt årene stille mens opptrinnet skjedde, men ristet bare på hodet mot moren. På turen videre fortalte hun at dette med å hoppe over bord hadde vært en vanlig foreteelse for hennes brødre, når de var i guttealderen. Særlig broren Fredrik yndet å erte sin mor når de lå ute på fiskeplassen ”Handsken”, og han visste at moren engstet seg inne på land. Oppreist i båten lot han som han falt uti, og oppholdt seg lenge under vann, fortalte hun, og satt faktisk å smilte mens hun fortalte. Jeg har senere hørt min far fortelle tilsvarende historier fra deres guttedager, også han med en viss munterhet til sinns.

Mange av de faste badegjestene gikk kveldsturen forbi ”Fru Pedersens Pensjonat” i Leina, og alle tiltalte tante Betty med hennes etternavn, fru Pedersen, som seg hør og bør. Det kunne virke som om mange avventet sin kveldstur til tidspunkt da de visste at fru Pedersen hadde avsluttet dagens arbeid. Tidlig kveldstid brukte hun å innta sin hvilestilling, noe lenende over stakittgjerdet mot løkka. Det var for øvrig tydelig at hun selv til dels hadde glede av at de forbipasserende stoppet opp og slo av en prat, og ingen tvil om at feriefolket fanget henne opp som et interessant menneske. De fleste var jo godt kjente med henne etter hvert. Men undertiden kom det nye mennesker til. Det er ofte slik at avsidesboende folk blir betraktet som litt originale vesener, og vekker nysgjerrighet bare derav. I noen tilfeller merket jeg meg at det var antydninger til å tiltale fru Pedersen litt nedlatende. Når dette skjedde, hennes blotte tilsvar avvæpnet slike tilbøyeligheter ganske så umiddelbart, og respekt øyeblikkelig opprettet. Ble det nødvendig besvarte hun eventuelle spørsmål i engelskspråklig tale. Det hendte at Drammenssosieteten i ”hyttene” heromkring hadde utenlandsgjester. Jeg har selv opplevd deres forfjamselse overfor fru Pedersens språkkunnskaper. Det var kanskje ikke heller så vanlig at ”en eldre kone på landet” snakket engelsk på den tiden. Fru Pedersen brød seg ikke om å forklare at hun hadde sine språkkunnskaper fra sin tid som vinduspusser i Amerika, endog på skyskraperbyggene. Noe utslag av trang til selvhevdelse var dette selvfølgelig ikke, men et snev av skadefrohet kunne man skimte i fru Pedersens øyne, når det ble nødvendig å sette tingene på plass. Noen form for nedlatende holdninger skulle hun selvfølgelig ha seg frabedt, for ikke å si hoveringer. Når vedkommende var gått ga hennes reaksjon seg utslag i en mild nynnende latter.

De fleste av tante Bettys, fru Pedersens passiarvenninder holdt til i disse sommerpallassen ”med store hellebelagte terrasser og pikeværelse”, og var da også fjonge deretter. Det gjaldt dem alle, bortsett fra damene i Skivold-hytta, og fru Andersen i hytta litt opp i kleiva, utenfor steingarden hos oss, bak tante Bettys kirsebærtre. Den fjongeste av dem alle var vel fru Storm øverst, på toppen av kleiva, men selvfølgelig er det er all grunn til å berømme henne for å gå denne bratte ulendte bakken også som kveldstur, med sitt strake ben, og avhengig av stokk til å støtte seg med. Jeg tror helst det var ”konepraten” over gjerdet i Leina som lokket mest, fremfor å følge sine sønner til deres kveldsbad. Det var ingen vanlig ”kjerringprat” som ble ført, og det var tydelig at fru Pedersen hadde stor glede av disse samtalene, også med fru Storm. Fru Palm i ”Palm-hytta”, beliggende på selve Leinaodden, hadde sine passiarer med fru Pedersen oftere enn bare på kveldstid. Hun besøkte nesten daglig sin sønn i ”Palm-hytta” i Sandviken, og slo gjerne av en prat med fru Pedersen når hun passerte langs steingarden på nedsiden av Leinahusene, forbi oretrærne ned mot stranda. Dette ble mer som en ”prat i forbifarten”, om vær og vind, eller om bringebær, når de kunne forventes modne.. På kveldstid måtte også fru Palm forflytte seg opp til gjerdeporten for en ønsket samtale med fru Pedersen.

Omtrent samtidig som fru Pedersen har sine passiarer med feriefruene ved grindporten, er det tid også for onkel Karl til å agne bakkelina, som senere på kvelden skal settes ut. En bakkeline består av et utall antall kroker, jeg tror ca 500 på Karls liner. Han hadde 2 slike liner. Onkel Karls agningsteknikk var et imponerende og frapperende skue. Agningen foregikk med rytmiske hånd-og armbevegelser i høyt tempo, etter over 40 års innøvelse, en teknikk han fikk lære seg som 10-åring av yrkesfiskerne i Holmsbu, som broren Olaf har fortalt om i sine memoarer, og Olaf selv var tolv. Karl foretok agningsarbeidet på steingarden ned mot lysthuset i havehjørnet, og det var med Karl som med søsteren Betty, han tiltrakk seg badegjestenes og de forbipasserendes oppmerksomhet, ikke bare agningsarbeidet, uten også hans spesielle personlighet. Karls engasjement under disse samtaler var ikke alltid like stort, det vil si det varierte veldig. På sett og vis kunne man måle i hvilken grad han fant personer interessante, etter hvorvidt han senket agningstempoet eller ikke, og eventuelt i hvilken grad. Av denne iakttakelse kan jeg bekrefte Olafs barndomsportrett av Karl – om at han ikke innga seg med hvemsomhelst. Men jeg tror ikke at Karls slik selviskhet besto i noe mer, enn at han selv fant det ødende å oppholde seg med trivielle temaer. Når Karl ble ekstra engasjert i et tema ”som kom opp”, og det var helst i forbindelse med politikk, stoppet derimot agningen helt opp. Det hadde seg slik at når Karl virkelig ble engasjert så måtte han snakke også med armene. Det var rett og slett et herlig syn å beskue Karls gestikulerende kroppsspråk som akkompagnement til hans oratoriske vellydende tale. I et intervju med Karl i avisen ”Fremtiden” på hans 70-årsdag skriver intervjueren at han var kjent som en dyktig agitator innenfor fagbevegelsen. Når jeg forleden dag snakket med min søster Synøve, om onkel Karls store evner som agitator, var hun enig i sammenligningen med Martin Tranmæl, det vil si at hun selv har gjort seg slik tanke. Vi fant det for øvrig litt artig at vi begge også hadde merket oss en viss kropp og ansiktslikhet, og også deres væremåte generelt. Heller ikke Tranmæl ytret seg i utrengsmål. Når Synøve og jeg selv kan tillate oss å føre en slik sammenligning, så har det sammenheng med at vi begge arbeidet som viserpike/gutt i Arbeiderbladets redaksjon i begynnelsen av tenårene. Martin Tranmæl var redaktør i avisen, og vi var ganske tett innpå han, når vi gikk hans daglige ærender. Vi var faktisk ”midt oppi det” under den første valgkampen etter krigen, og overhørte på nært hold alle Tranmæl’s politiske taler på Youngstorget, men det får bli en annen story.

Tranmæl kan ha vært Karls læremester, den gang han som tillitsmann på Langøya deltok på Arbeidsmannsforbundets kongresser. Jeg velger likevel å tro at Karl ”hadde disse evnene i seg”. Under disse kongresser traff han dem alle, de store navn innenfor fagforeningsarbeidet, og også i storpolitikken. Karl har i det nevnte jubileumsintervju i ”Fremtiden” fortalt om sine møter med Johan Nygaardsvold og Oscar Torp som begge ble norske statsministere. Nå skal jeg vel ikke utgrunne noe videre angående hvor langt eventuelt Karl ville ha nådd i en politisk karriere, dersom denne åre ikke var blitt revet tvert over da han ble oppsagt på Langøya. Gjennom å miste sitt arbeid ble han samtidig fratatt sine representasjonsoppgaver innenfor fagbevegelsen, og der stoppet det opp for Karl. I denne arbeidsledighetens dystre tid, i 1930-årene, var det ikke enkelt å få seg nytt arbeid. Karl fikk likevel anledning til å bruke av seg selv, da han ble den selvskrevne leder i byggingen av idrettsbane og hoppbakke på Berger. Dette som kommunalt og statlig nødsarbeid i forbindelse med arbeidsledigheten. Karl var formann i Idrettslaget på Berger i mange år, og for dette arbeid er han utnevnt til æresmedlem På sen ettermiddagstid/ tidlig kveldstid fungerte løkka utenfor steingarden i Leina som et torg, et trivelig torg, som folk strømmet til for å møtes. De kom fra alle kanter, fra vegen om Blindsandstranda, Sandvikenvegen og fra Kleiva. Og i båt. Mange for å snakke med tante Betty, og mange var fasinert av onkel Karls utlegginger om samfunnsspørsmål, politiske og annet. Mange har også satt hverandre stevne på svabergene, med utsikt mot Solfjellet på Rødtangen, på andre siden av fjordbassenget. Sola er i ferd med å gjemme seg bak Børjernåsen på denne tiden, men har lagt igjen akkurat passende med varme til en sval behagelig kveldstemperatur. De fleste har likevel med en tynn genser, ettersom det straks bare er minutter, inntil Leina ligger i absolutt skygge. Ytterst på svabergene ved stengsilddammen henger solstrålene litt igjen, inntil de nærmest følger med ut, i dragsuget av de milde dønninger skapt av Juno, som på denne tiden passerer der ute i fjorden. Samtidig som dampskipskipsfløyten signaliserer dagens siste etappe, høres de første toner av dansemusikken over fjorden, fra Rødtangen Hotell. Rødtangen og Hurumlandet ligger fortsatt badet i sol, i sterk kontrast til Leinaodden. Kontrasten ble ikke mindre av, at familien her i Leina ofte arrangerte kristne møter nede i strandkanten, på svabergets myke seter, i ånd av Leina-mødrene Sofie og Betty, med egen sang, trekkspill- og strengemusikk. På sett og vis var det som å befinne seg i to verdener samtidig, to forskjellige livsstiler, men som fløt sammen i gjensidig respekt, og i tilstrekkelig avstand, skapt av vannmengden imellom.

Jeg nevnte forut at Olaf, min far, har beskrevet utsynet fra barndomshjemmet i Leina, slik han og hans søsken opplevde det, og som selvfølgelig ikke har endret seg. Olaf beskriver dette best. Derfor låner jeg ord av ham. og velger å gjengi fra hans beskrivelser med rettskrivning fra den tid den ble skrevet, i 1940- årene, og som faller sammen med vår, hans barns skoletid, og dermed også skrevet på den tid vi hadde sommeropphold i Leina. Sammen med alle gode opplevelser sommeren igjennom, var utsynet fra Leinastranda godt å ha med seg som minne, inntil neste sommer. Det gjaldt om å suge dette panoramaet inn, den siste kveld før avreise tilbake til barnehjemmet. Kanskje vil det være rådelig å hente frem et kart for helt å kunne forstå dette utsynet, i et spenn av kjente landskap, steder, øyer og deler av byer, innenfor en halvsirkel fra øst til vest, slik min far har beskrevet det i detalj:

”Da Leinaodden er synlig fra alle kanter i fjordbassenget blir utsynet derefter, i det panorama som breder sig ut for ens blikk når man en sommerdag sitter ute på bakken eller fjellet. Fra øst bak den østre odden kommer Hurumlandet stigende frem. Man får se et glimt av Holtnesstøa nede ved stranden og oppe i landet ligger gården Holtnes lett synlig med sin hvitmalte fasade ut mot fjorden. Lengere ute ligger det allerede den gang berømte sommerlandstedet Rødtangen. Landet senker sig her så husenes konturer trår sterkt frem i solglansen. I solglansen – ja! Rødtangen med ”Nebba” og det lengere ute liggende ”Solfjell” ligger alltid i solskinnsvær badet i sol. ”Solfjell” bærer vistnokk sitt navn med rette. Fra morgen til kvell skinner solen her. Det danner Hurumlandets ytterste fastlandspunkt. ”Nebba’s” hvite svaberg viser en yppelig kontrast mot det bakenforliggende mørke fjellparti som mer har kalk – og skiferstenens dystre farve. Ytterst mot odden ligger det en villa også kaldt ”Solfjell” hvis skifertak alltid gir gjensyn av solen. En liten holme med to furutrær ligger ute i vannet noen meter fra odden. Fra Leina ser det ut som om allt var sammenhengende land. I min senere barndom blev det ved ”Nebba” oppført en tåkeklokke – en meget påkrevet foranstaltning i dette vanskelige innløp til Drammensfjorden. Losen bodde i Rødtangen og når de store båtene kom utenfor og skulle inn fjorden forbant vi alltid disse steder med det gjennemtrengende ul fra disse når de praiet losen. Bak ”Solfjell” ser vi Vestbylandet og Jeløy, som på grunn av avstanden smelter sammen til et hele. På det frodige Jeløy kan tydelig ses de oppdyrkede marker og på de klare sommerdage trår svabergene på Jeløy og det innenfor liggende ”Guldholmen” sterkt frem i lysskjæret. På klarvær kommer også Onsøylandet frem innen synsvidden. På høst og vinterdage skifter billedet karakter, men da er det Guldholmen fyr som minner oss om landet der ute. Innenfor – midt mellem Solfjell og Østerøy-odden liggersom en mørkere fremtoning ”Mølen”, Buskerud Fylkes ytterste forpost. Det var vår barndoms ”Terra Incognito” – mystisk og ubeboelig. Intet tegn til oppdyrket land eller beboelseshus lyste en i møte fra denne grå og dystre øya. Mellem ”Mølen” og Østerøy-odden kan man skimte en liten avrundet mellemblå fremtoning. Det er ”Bastøy” hvor det allerede den gang var hjem for vanartede gutter. Tilvenstre for ”Bastøy” ser man også ”Larkollens” avrundede kuppel. Så kommer ”Østerøy” og ”Løvøy”. På grunn av avstanden er det kun i klart, skarpt vær for eks. når luften er renset efter regn at man kan skille mellem de to øyer. Innløpet til ”Horten” kan man selvfølgelig ikke se, men åsenes konturer trår da skarpt frem hver for sig. På ”Løvøy” hever sig en høiere fjellformasjon som kaldes ”Tyveberget”. Deretter kommer ”Borrelandet” som med ”Falkenstein” senker sig ned mot ”Tyveberget”. Bakenfor ser man noen ørsmå hvite prikker – det er husene på ”Keisermark”, forstadsbebygelsen ved Horten. Straks innenfor ”Falkenstein” møter øiet ”Langøya”, hvis søndre odde tegner sig skarpt mot det bakenfor liggende ”Borre”. Som en lang mørk orm strekker den sig innover i fjordbassenget langs det bakenfor liggende ”Våle” i Vestfold. ”Langøya” var jevnt lav. Her er ingen åser, bare sten og skiferfjell langs stranden. Bak nordre Langøyodde ligger ”Snekkestad i Våle”. Så dukker ”Mulåsen” frem. I klart vær kan man her tydelig skimte en vik som løper innover mot ”Bleikvollen”. Oppe i terrenget ovenfor ”Bleikvollen” går jernbanen som forsvinner i en tunell gjennom ”Mulåsen”. Innenfor ”Bleikvollen” ser man den søndre delen av Holmestrand med ”Dunkebekk”. Den nordlige og største delen av byen var skjult av den fremspringende Bjerkøyodde. Den mest fremtredende bebyggelse i bybillede, som det tok sig ut fra Leina var den nylig oppførte ”Thordenskjoldske folkeskole, Seminaret og Døveskolen”. Mesteparten av Holmestrand, skjærene og et par småøyer i fjorden ligger skjult for utsynet i Leina av Bjerkøya. Bjerkøya selv er synlig i nesten hele sin lengde. Selve odden former sig tydelig avrunnet mot Holmestrandåsens bakgrunn og danner sammen med nordre Langøyodde likesom en port inn til byen. Lidt innenfor odden ligger ”Glufs”. Navnet høres uhyggelig ut og har vel også lidt med stedets uhygge å gjøre. Stedet her lå da også nesten bestandig i skygge. På ”Glufs” ligger det et hus, men noe lengere inn begynner den egentlige bebyggelse som dog var meget sparsom på denne side av øya. De fleste av husene her likesom på Langøya ligger på solsiden mot Holmestrand.”

Takk her til Olaf for beskrivelsen av denne ”rundreisen i utsyn”, som ytterligere gjenoppfrisker gode minner fra ”mine 7 Leinasomre”, og takk til ”alle av Leina”, med spesiell takk til fru Pedersen, som aldri har vært noe annet enn tante Betty for meg, bare så det er sagt.