Tømmermannshjemmet i Leina, Berger i Vestfold
av Odd Tore Jensen

Berger og Leinahjemmet

Her er Olafs beskrivelser av industristedet Berger og Leinahjemmet, beliggenhet og tilgjengelighet, med rettskrivning (1917) som ført i hans penn. Dette for å beholde illusjonen fra tidlig i 1940-årene:

I.

”Når man reiser sjøveien fra Oslo og har passert Drøbak og kursen settes videre ut mot Færder og Skagerakk åpner det sig for den reisende det ene vakre sceneri efter det annet. Fjorden vider sig ut. Øyer og holmer fremspringende nes og odder dukker overraskende frem innenfor synskredsen. Små tettbebyggelser og husklynger følger i rekker og rad, innimellem avløst av steder med antydning til bymessig bebyggelse.

I våre dager er disse trakter i likhet med tidligere år ”Nesoddlannet” og ”Bonnfjorden” tilholdssted for en hel sverm av badegjester i sommermånetene. Men i min barndom var det ikke slik. Ifra hovedstaden som den gang het Kristiania likesom også fra Drammen kom det jo noen mennesker her ut og slog sig nedfor sommeren, men det var jo ikke så mange at det satte noe egentlig preg på traktene eller forstyrret den fredsommelige idyl som egnen omkring Oslofjordens utløp i tidligere tider utvilsomt var.

Fire fylker møtes her ute. Fra Drøbaksundet og utover løper Akershus og Buskerud fylker parallelt på hver sin side av fjorden. Til høire strekker Buskerud sin ytterste forpost Hurumslannet ut og til venstre blir det vakre og smilende Frogn avløst av Ås som længer ut går over i Vestby med ladestedene Hvitsten og Son. Men allerede innenfor sidstnevnte sted har det tredie fylke Østfold med Jeløy kommet den reisende i møte. Jeløy – denne med sin åpenbaring av skog og svaberg vekslende med gammelt rikt kulturland så verdige representant for dette grensefylke mot Sverige.

Men med Jeløy på venstre hånd åpner det sig til høire og rett frem et nytt panorama. Bak Hurmlannets ytterste fastlandspunkt kommer Drammensfjorden ut og fra denne fjords annen side bredende sig ut i fonden stiger det fjerde fylke frem – det sagnomsuste Vestfold.

Jeg skal ikke her ta meg på å beskrive alle de små stedsidyller som bekranser disse vakre kystlinjer. Jeg kommer senere inn på en del av dem i forbindelse med mine barndomskildringer. Enkelte av dem har hatt sin store attraksjon gjennom menneskealdre som yndede sommeroppholdsteder, andre er først i de senere år blitt opdaget. Det er med stolthet og vemod jeg konstaterer denne kjendsgjerning – med stolthet fordi navnene fra min barndom har fått berømmelsens aktualitet – med vemod fordi de ikke lengere er mine alene. Berømmelsen har proformeret mine helligste minner.

Ved Drammensfjordens utløp dannes et delta. Her møtes nemlig foruten Oslo – og Drammensfjorden også de to fjordarmer Holmestrand – og Sandesognsfjorden. Midt i dette fjordbasseng ligger Mølen, Buskerud fylkes ytterste forpost. Tilvenstre, utenfor Jeløy ligger ”Guldholmen” og Onsøylandet i Østfold. Rett frem stiger Horten op likesom av havet bak Østerøy og Løvøy i Vestfold. Lengere inne på Løvøy ligger det bekjendte ”Falkenstein”. Så kommer ”Langøy” som en lang orm der dekker hele lannet innover mot Holmestrand.

Her ligger Holmestrandsfjorden. Byen selv fortoner sig fra Oslofjordens utløp som en drøm der den ligger flankert av nordre Langøyodde i syd og søndre Bjerkøyodde i nord. Så følger blikket Bjerkøya innover mod Bjerkøysundet som forbinner fjordbassenget med Sandesognsfjorden.

Kaster man så blikket til høire så møter øiet et vakkert litet tettbygget strøk omkranset av høie åser og bergrabber. To rekker hvitmalte hus danner et stykke oppe fra vannet en stilig rektangel og nede danner husene en tredie rekke med fasaden ut mot den vesle viken. Lenger oppe halvt skjult av fremspringende bergknatter og nåleskog ligger det hus, delvis i rekker delvis spredt klyngevis. Tilhøire i dalsenkningen ligger fabrikkbygningen nesten helt dekket av den frodige løvskog, så på det nærmeste bare fabrikkens piper er synlig fra sjøen.

Det er fabrikkstedet ”Berger og Fosseklevens fabrikker”. Og i et kvistværelse i et av de husene som danner den hvite rektangel der inne i bukten – der er jeg født.

Lidt til venstre for denne bebyggelse går grensen mellem Strømm og Sande herreder. En liten odde stikker ut til venstre, ”Blinnesandsodden”. Bak denne ennu en odde, ”Leinaodden”, og et par små hus i ensom majestet med vinduene ut mot fjorden.

Det ene av disse husene er mitt barndomshjem, ”Leina, Berger i Vestfold”.

II

Det var i åttiårene, i den tid da industrien hadde begyndt å få fotfeste utover lannet at fabrikkfirmaet ”Berger og Fosseklevens fabrikker” blev anlagt og startet sin virksomhet. Berger fabrikk ble bygget først – senere Fosseklevens. Dette tekstilanlegg likesom også dets innehaver er jo landskjendt. Jens J. Jebsen kom fra vestlandet nærmere bestemt Haus Herred mellem Bergen og Voss. Berger og Fosseklevens fabrikker kan søke sin like i Arne og Dale fabrikker som er beliggende i nevnte herred. Da Jebsen kom flyttende og bygget fabrikkene ved Berger fulgte en hel del arbeidsfolk med så det vestlandske innslag i befolkning en var til å begynde med ganske stort.

Det sier sig jo selv at i og med industriens inntog i disse fjeldkløftene mellem Sande og Strømm herreder – disse samme herreder var først for nylig blitt delt – så blev det jo også en hel begivenhet for disse stedets hjemmeværende befolkning. Det blev arbeide og opdrift, konsolidering av krefter som strømmet til fra disse herreders ytterkanter og stedet blev en hel liten by i miniatyr.

I begynnelsen av nittiårene hadde stedet allerede antatt det preg som det med enkelte små forandringer senere har beholdt. Min beskrivelse av mitt barndomshjems omgivelser kommer i allefall til å bli en beskrivelse av stedet slik som det var da jeg vokste opp som smågutt.

Mellem Oslo og Drammen gikk det den gang to rutebåter, ”Fram” og ”Farmanden”. De førte begge to passasjerer, men var ellers for det meste beregnet for lastetrafikk mellem de småstedene som efterhvert dukket opp inne i fjordene. De førte selvfølgelig også last mellem begge de store byene, Drammen og Holmestrand. Passasjerer som ønsket å reise billig og som gjerne hadde god tid fulgte også ofte med ca 11 mil lange strekning i stedet for å ta den langt kortere vei med jernbanen, som faldt dyrere selv om avstanden bare var mindre enn halvparten. To andre båter som begge bar navnet ”Juno” – den eldste og mindre av dem ”Gamlejuno” og den nyere og større ”Nyejuno” gikk hver sin rute, den eldste mellem Drammen og Holmestrand og den nyere og større båt mellem Holmestrand og Oslo (Kristiania). Disse båter som også ble kaldt ”Drammensjuno” og Kristianiajuno, og som begge var utpregede passasjerbåter hørte til dampskipsselskapet ”Juno” som hadde sete i Holmestrand. Dette firma eksisterer den dag i dag.

Jeg husker også ennu en båt som av og til anløp Berger brygge. Den het ”Moss”. Dens rute ellers kann jeg ikke erindre.

Bergers anløpssted lå ved utløpet av Svelvikstrømmen som her gikk kraftig ut og var meget merkbar. Ett annet kjennetegn for alle båttrafikerende var en grunde som strakte sig et stykke utover midt i leden. Denne grunde blev kaldt ”Revet” og dens ytterkant som lå et stykke i vestlig retning fra Rødtangen var markert med en oprettstående bøie som blev kaldt ”kosten”.

Med den økede industritrafikk blev Berger et meget viktig stoppested i trafikkleden. Men dampskipsbryggen måtte på grunn av det nevnte ”rev” legges nokså langt avsides fra selve bebyggelsen og fabrikken. Denne veien var delvis utbygget i det fjell- og åsparti som her senket sig ned mod vannet.

Her nede ved bryggen hadde fabrikkeier Jebsen bygget op to lagerbygninger som begge lå i flukt med bryggepartiet med det åpne bryggeparti i midten. Lidt lenger oppe ved selve veien lå et tredie hus som var oplagssted for kull, som selve fabriken trengte meget av og som også blev formidlet gjennomfabrikken til arbeiderne og funktionærer. Disse lagerbygninger var opbevaringssted både for fabrikens råmaterialer og de ferdige produkter. Rett ut for den ene av disse bygninger var innmontert en heisekran. Denne hørte egentlig til fabriken men blev også gjerne benyttet av andre så som Berger Handelsforening eller tilfeldige liebhabere.

Bryggen lå ved foten av en liten ås – bryggeåsen – som skrånet jevnt opover. Små revner i åspartiet dannet stien på kryss og tvers. En jevn bredere sti førte rett frem og over åsen, og kom frem ved kirkegården som omrammet stedets vakre kirke. En sti førte også fra bryggen langs åsen ned til en liten åpning mot sjøen hvor fabrikeieren og hans familie hadde sitt private badehus. Fra badehuset gikk igjen en sti nordover med bryggeåsen på venstre og en større ås ”Sandvikåsen” på høire side. Denne støtte oppe ved kirkegården sammen med den sti som fra bryggen førte direkte over åsen.

Kirken var annekskirke til Svelviks – og Strømmens prestegjeld, men var oppført privat av fabrikkeieren. Den var holdt i samme farvetoner som alle hans andre bygninger – helt hvitt.

Kirkegården var anlagt samtidig som kirken blev bygget antagelig i 1894. Det hele anlegg var således i min tidlige barndom helt nytt.

Forbi kirken med kirkegården førte en vei som til venstre gikk langs den opdyrkede innlandsmark ned mod Bergerbukten ved bryggeveien. Tilhøire gikk den gjennom tett løvskog forbi Berger gårds forpakterbolig og støtte litt lenger oppe sammen med veien som førte til Svelvik by.

Bryggeveien var efter vår tids begrep meget primitiv – humpet og stenet, men var dog ikke så lite av en attraksjon. Der den fra dampskipsbryggen slynget sig innover langs bukten gjorde den tjeneste som en slags strandpromenade. Fra de tidlige vårdager og utover blev den meget benyttet som spaservei både av ung og gammel, men dog særlig om lørdagskveldene i forbindelse med ungdommens danseaftener på bryggen.

Der hvor Bryggeveien og Kirkeveien møttes løp Bergerelven ut i Bergerbukten. Herfra innover mot fabrikken fulgte veien elven. Ved elvebredden vokste det alltid om sommeren et frodig løvkratt som dannet en slags hekk mellem elven og veien. En smal sandtange strakte sig ut på den annen side og dannet en halvøy mot overgangen til bukten, som her gikk lenger inn ca 200 meter. Bergerbukten selv hadde en vakker avrundet form og inn i bunnen lå den vakre smilende husrekke.

Her ved Bergerelvens utløp lå tilhøire for veien Berger gårds jorder og innmark. Berger gård som i almindelighet blev kaldt ”Jebsegården” var bortforpaktet av fabrikkeieren til en agronom fra Sønder-Jylland som hette Godt. Gården selv blev bebodd av fabrikeieren og hans familie og lå i ensom majestet oppe på et høidedrag med en av de store åser i bakgrunnen. Forpaktergården lå et stykke til høire for denne og nærmere kirken.

Der hvor bryggeveien svingte inn til fabriken blev den opdyrkede jordvei avbrudt av en fremspringende jordvoll. Nede ved veien begrensedes den av det allestedsnærværende vidjekratt og oppe på toppen lå en av funktionærenes boliger. Jordvollen dannet en skråning nedover mot veien og utgjorde et vakkert haveanlegg. Bak denne funktonærbolig lå en annen av samme slag, hvor bare taket var synlig fra veien. Lengere fremme førte det en smal stig opp til disse husene. Ovenfor husene videt denne stigen sig ut og fortsatte som allé opp til ”Jebsegården”, hvor den fikk forbindelse med veien som førte fra kirken til Fossekleven langs åsene. Nede i dalene til venstre for denne allé delvis skjult av den frodige løvskog lå ”Berger Fabriker” eller ”den nedre fabriken” som den gjerne blev kaldt.

III

Lidt ovenfor det punkt hvor Bergerelven ved Bryggeveien falt ut i Bergerbukten førte det en liten bro til venstre over elven. Denne bro blev kaldt ”Kålhagebrua”. Navnet hadde den antagelig fått fordi det som regel blev dyrket kål på den del av gårdens innmark som lå ved dette hjørnet. Broen fortsatte i en smal men ganske pen spaservei. Straks ti venstre her lå ”Parken”. Noen park i egentlig forstand var det jo ikke. Det var nærmest en furulund med bløt og sandig jordbunn, men i en viss forstand var det ganske vakkert her om sommeren. Det var fabrikkstedets samlingsplass ved festlige leiligheter. På særskilte festdager så som 17de mai og St. Hans og andre festlige anledninger som kunde indtreffe var det ofte store tilstellninger av forskjellige slag svarende til stedets størrelse og evne.

Bortenfor ”Parken” tok bebyggelsen sin begynnelse. Det første hus i den vakkre strandrekke var lutheranernes forsamlingslokale, almindelig kaldt ”Bedehuset”. Så kom stedets sykehus, hvorefter rekken fortsatte med private beboelseshus. Midt i husrekken brøt veien av til venstre og fortsatte på den andre siden av bebyggelsen ned mod stranden. Det sidste huset i rekken var atter et forsamlingslokale – Kristi menighets lokale som senere fikk navnet ”Betania”.

Det sidste hus i strandrekken dannet overgangen fra ”by” til ”land”. Her lå en vakker gressbevokst litt ujevn slette. Mellem stranden og sletten gikk gran- og løvskog i ett innimellem fremspringende fjellknatter og dannet et høidedrag opover åsen. Det var ”Blinnesandssletten” og ”Blinnesandsåsen”. En liten fotsti slynget sig utover mot ”Blinnesandsodden” – en vakker og velformet svabergsodde, lysvasket og ren efter århundreders pålandsvind.

Ved ”Bedehuset” gikk det en vei opp fra stranden til ”Nedre boliane”. Det var de førnevnte to rekker med hvitmalte hus som i stedets jargon blev kaldt slik. Husrekkene dannet to gater, øvre og nedre gate som lå i terrasser – et vakkert syn fra sjøen. Det var stedets første arbeiderboliger, men med unntagelse av at de alle var ensartet var det intet som ga tilkjenne at det nettopp var bolig for arbeidere. Både hva stil og utstyr angikk stod de fullt på høide med hvilken som helst privatbolig. De var enkelt men rummelig bygget og foran hvert hus lå det en have. Veien som fra stranden førte opp til disse boliger dannet i sin øverste del en liten bakke. Tilvenstre for denne løp en dalsenkning. Over denne førte en trebro som igjen forbandt det egentlige Berger med ”Håvet”, en slags forstadsbebyggelse til selve stedet. Til høire for denne bro førte en sti opover som forbandt øvre og nedre gate. Denne sti videt sig lengere opp ut til stedets skolehus.

Midt i den ”nedre gate” lå ”vaskerhuset” og for enden av gaten lå en lav avlang murstensbygning. Her hadde ”Berger Handelsforening” sin forretning med tilhørende bakeri. Herfra førte en vei på skrå til venstre opp til ”øvre gate”. ”Nedre gate” fortsatte som en vei nedover i en bakke og fikk her forbindelse med ”Bryggeveien” til høire og ”Fabrikkveien” til venstre. En tredie vei førte her til venstre opp til ”Fossekleven fabrikker”.

Denne sidstnevnte vei slynget sig langs en bakkeskråning oppover. Tilhøire, ved foten av denne skråning lå ”Berger fabrikker” i dalsenkningen. Selve veien og fabriken lå selv i de lyseste sommerdager i dyp dunkelhet på grunn av den tettvoksende løvskog.

På toppen av bakken løp parallelt med kjøreveien en liten gangsti som igjen hadde et furubekledt åsparti til venstre. Veiene løp sammen lengre opp og avløstes av et lite vann, ”Nedre dammen” som dannet grensen mellem ”øvre” og ”nedre” fabriker som fabrikene av stedets befolkning blev kaldt.

Her begynte bebyggelsen i Fossekleven med et lite vognskjul. Og fortsatte siden til venstre terasseformig opover langs det førnevnte åsparti mens veien slynget sig smidig og i siksakk mellem husene opover. Tilvenstre for ”nedre dammen” men tilhøire for den øvrige bebyggelse lå den ”øvre fabriken” som en borg og speilet sig i vannflaten. En gangsti førte langs dambredden inn til fabriken og fra denne igjen førte tretrapp opp til bebyggelsen i kleven. Tilhøire gikk også en sti langs dammen som førte inn til fabriken fra den andre siden. Og lenger frem gikk en kjørevei forbi en vakker liten murstensbyning – stedets musikkpaviljong – frem til hovedveien mellem Svelvik og Sande.

Denne veien som støtte sammen med veien til kirken et stykke bortenfor ”Jebsegården” gikk her en del fobi stupbratte åser. Fulgte man veien til høire kom man snart forbi en ”Jebsegård nr. 2”, hvor fabrikeierens yngre bror bodde. Han blev som regel kaldt Jørg Jebsen. Rett frem lå en av bestyrernes boliger – en lys bugning i vakker villastil – midt i en fjellkløft. Tilvenstre var veien uthugget i selve fjellet. Rett nedenfor lå ”nedre dammen” med fabriken og tversover kløften hevet ”Fosseklevens boligbebyggelse sig amfiteatralsk opover o dannet et malerisk skue. Herfra var en vakker utsikt over Bergerbukten og Hurumlandet og videre Oslofjorden utover mot Færder.

Ved å fortsette denne vei kom man til Berger bro. Her gikk skillet mellem Strømm og Sande herreder. Fjellet slutter her men til høire gikk en bakke opp med bebyggelsen ”Thorbjørnshaugen” som dannet det øverste ledd i ”øvre boliane” og samtidig i den samtlige bebyggelse av arbeiderboliger på stedet. Husene hevet sig fra veien, det ene over det annet og stod ikke tilbake for den øvrige bebyggelse med hensyn til malerisk virkning. De øverste hus var muret inn i selve fjellgrunnen og bakenfor disse lå åsen ”Glanen” med en vakker skog av værbitt fjellfuru.

Nedenfor ”Thorbjørnshaugen” lå ”øvre dammen” og den førnevnte bro gikk over fossestryket som førte ned til ”Fossekleven fabrikk”. Isen pleiet å ligge her om vinteren men da vannet jo som rimelig var i stadig bevegelse var det allerede i min barndom på denne vannflate utspilt tragedier. Dammen lå forresten stygt til så den selv om sommeren kunde være farlig for småbarn.

Tilvenstre fra Berger bro førte en litt ujevn bakkete vei opp gjennom bebyggelsen ”Dyrdal”. Dyrdal lå i Sande og var oprindelig navnet på en gårdeiendom, som strakte sig fra den nuværende herredsgrense vestover og nedover mot sjøen. Nu var den utstykket i flere eiendommer, men det sted hvor hovedgården hadde stått beholdt det oprindelige navnet. Hele eiendommen hadde i sin tid lagt innenfor Strømms herredsgrenser. Dyrdal dannet Bergerbebyggelsens høidepunkt og gikk her nesten i høide med fjellet ”Børjern”. To fjellstier eller ”kast” førte her ned til henholdsvis ”nedre boliane” og skolehuset. Fra høidepunktet her var utsikten omtrent den samme som fra veistykket under ”Thorbjørnshaugen” men større og mer omfattende.

Tilhøire fra Berger bro førte en smal gangsti langs dambredden og videre opover mot Bergersetra og Blinnevannet. Traktene opover her var utelukkende utmark og skogsbeiter for bøndenes kuer og hester. Her fantes ingen bebyggelse, men traktene blev benyttet som utfartssted for Berger befolkning om helligdagene. Fra Blinnevannet kom vassdraget som drev fabrikene.

På Dyrdal lå stedets poståpneri og et par landhandlerier og småbutiker.

Tilbake står nu å beskrive ”Hovet” og ”Børjern”: Som ovenfor nevnt førte en liten trebro til venstre for nedre gate i ”Nedre boliane” og over til ”Hovet”.Her lå først til venstre et gammelt hus – det sidste på skansen efter industriens inntog. Ødegården het stedet –et ukjent navn i fortegnelsen over norske gård – og stedsnavn. Stedet hadde før været husmandsplass under Berger gård. Nu var det et litet bruk med et par kuer og en åtte a ti mål innmak. Det beboddes av tre gamle søstrer som foruten dette vesle gårdsbrukdrev med vask og strykning – vistnok det eneste i sitt slags på stedet. Tilhøire for veien - lidt lenger fremme lå to vakre hus i sveitserstil med ark og alkove og annet tilbehør. De dannet bindeleddet mellem den egentlige Bergerbebyggelse og ”Hovet”. Straks bortenfor lå atter grensen mellem d to herreder. Så fulgte bebyggelsen slag i slag og den smale og knudrete vei gikk over i en slags gate med hus på begge sider. Så kom det en tverrbratt dalsenkning – så atter et hus for sig selv – Ødegårdbråtan. Så fulgte en steil bakke som kulminerte i omgivelsens høidepunkt ”Hovshøiden”. Derfra førte en jevn vei over et jorde frem til gården ”Hovet”. Tilhøire lå stadig den samme dype dalsenkning. Man pleide å skille mellem øvre og nedre ”Håvet”. Det første var benevnelsen for selve gårdsbruket – det annet for den nedenfor liggende bebyggelse,

Bebyggelsen her lå som en krans omkring sydøstsiden av ”Børjern”. Dette eiendommelige fjellparti lå forankret i trakten som en klippe i havet. Fjellet var ca 500 meter høit. Navnet skall vel egentlig hå vært ”Borgen” og det lå der da også som typisk borg eller festning midt i landskapet. Men stadig i min bevissthet og i folkemunde ellers blev fjellet kaldt ”Børjern” og det får det også hete her i min beskrivelse. Fjellet lå der i ensom majestet. Det lå jo fjell og åser rund omkring – trakten var jo rik på fjell, men det var ingen direkte forbindelse over til de andre fjellpartier. Enkelte steder hevet ”Børjern” sig terasseformig helt til tops, andre steder - således omkring bebyggelsen ved ”Håvet” var det steilt, bratt og utilgjengelig.

”Børjern” var et meget søkt utfartssted for Bergers befolkning. Med lidt besvær kunde den bestiges nesten hvorsomhelst. Fra Dyrdal gikk veien forbi øvre og nedre ”kast” langs åsryggen mellem begge boligpartiene og førte rett opp på fjellet. ”Øvre kastet” førte her ned til skolehuset og dannet ellers skille mellem dette åsparti og ”Børjern”. Her førte en jevn slette som en bro rett over og inn i åsen.

Det var dog bare her ved Bergers høieste punkt at adkomsten til fjellet var så lett tilgjengelig. På de andre steder krevdes det mer akrobatiske øvelser. Men var man først kommet opp på toppen, så var her også en herlig utsikt.

Det egentlige Berger kunde sammenfattes i følgende navn og stedsfortegnelser: Stranden, Håvet, Nedre boliane, Fossekleven, Thorbjørnshaugen, Øvre boliane og Dyrdal. Hovet, en del av stranden og Dyrdal lå i Sande Herred. Som en radius omkring lå andre steder som trafikkmessig sognet til stedet, deriblandt Bjørnebråten i Sande.

IV

Adgangen til barndomshjemmet i Leina kunde nås fra flere av disse steder. Den eldste og sandsynligvis mest brukte vei har antagelig vært veien fra stranden forbi Blinnesandssletten og odden. Det var også den vei som min far likte bedst, likesom det var den eneste vei som de fleste av Bergers befolkning tok når de skulde dit. Den fulgte jo sjøveien og var således lettest å finne frem ved.

Veien helt frem ut til Blinnesandsodden er det vel få og da nærmest naturelskende ungdom som har fulgt, men fra sletten straks bortenfor ”Kristi menighets” lokale gikk en benvei tversover det lave åsparti som mellem odden og ”Leinaåsen” her dannet en liten avsats. Veien forbi Blinnesandsodden hadde sin store charme, men dette var jo en snarvei og i mange tilfeller å foretrekke.

Veiene møttes nede ved stranden og sjøen igjen og her lå det en sandholdig slette som efterhvert var bedekket med frodig mastefuru. Denne furuskog var allerede i mine tidlige barneår vokset så tett at det ofte bare var spørsmål om en meter mellem stammene. Oppe fra åsen som veien førte nedad blinket sjøen frem mellem de unge trestammer. Sletten med skogen lå som et platå over stranden og skrådde brett av mot denne. Stranden selv besto av runde stener av størrelse som et middelstort eple. Nærmere odden gikk det over til fin løs sand.

Et stykke lengere vest gikk stien langs åsen med stranden på venstre hånd skilt ved siljukratt og andre plantevekster. Her lå den ene av de to”leiner” som stedet var opkaldt efter – ”Oterleina”. Her hadde i sin tid været tilholdssted for oter – derav navnet- men i min barndom forekom det ikke lenger. Stien gikk gjennom tett løv og nåleskog ca tre minutters vei. Da åpnet de sig ut mot stranden igjen. Stien var som skogstier flest, men så ujevn og knudret som vell mulig.

Der som skogstien atter møttes med stranden gikk fjellet steilt ned bare avbrudt av enkelte utilgjengelige avsatser i fjellsiden dekket av furu og bjeketrær. En smal revne delte to åspartier tvert over og her hendte at vi som barn våget oss til å klyve opp, men det så riktignok halsbrekkende ut.

Så rundet veien et par fremspringende klippestykker, fortsatte over en odde – ”Leinaodden” – og en liten oreskog som dannet den sydlige grense for løkken til huset som tjente som mitt barndomshjem.

En annen vei førte langs Blinnesandsodden tilhøire langs gjerdet ved den oppdyrkede mark og ved Blinnesandsåsen til venstre. Den passerte her stedet hvor ”Oterleina” skar gjennom åspartiene ned til sjøen og fortsatte videre oppover. Fra veiens høidepunkt ved Ødegårdsbråtan var det en vakker utsikt fra Hovshøiden innover Drammensfjorden med ”Knivsfjell” og Svelvikstrømmen, og Holmsbo. Lidt ovenfor Hovshøiden fortsatte veien til venstre for åsen nedover mot ”Leinahjemmet”. Den passerte et myrlende på Håvets havnehage og senket sig efterhvert nedover ”Leinaåsen” med et fall på 25 – 30 grader.

En tredie vei førte forbi Håvet og Børjerns sydside og gikk så over nabogården ”Sandvikens” havn. Her fortsatte den som bygdevei nedover til ”Sandviken” mens veien til Leina tok av til venstre ned gjennem skogen efter å ha passert ”Nylænde” en vakker slette hvor skogen var uthugget noen år i forveien. Veien gikk et par minutter gjennem tett granskog og åpnet sig så utover et kast, ”Kleven”. Så fortsatte stien nedover mot stranden, hvor husene lå – til ”Leinahjemmet”.

Der var denne sistnevnte vei som vistnokk blev mest benyttet i min barndom. Den blev kaldt ”den øvre veien”, eller rett og slett for ”Kleven”. Den var den lengste men den best fremkommelige. De andre veiene kaldtes ”Strandveien” og ”Myraveien”

Det førte også en smal vei over jordet lidt ovenfor ”Hovshøiden” og den fortsatte i ”Myraveien” nedover mot Leina.

Ved Hovet slutter den egentlige Bergerbebyggelsen fra sydsiden.

Veien som førte forbi øvre Hovet eller Hovsgården dannet ett av de vakreste partier i Berger og omegn. Selve gården lå tett ved foten av ”Børjern” og var en av de gamle ærverdige gårder fra begynnelsen av det 19nde århundre. Den lignet et lite herresæte der den lå ved foten av fjellet og ellers omgitt av kastanje og lønnetrær. Veien som førte forbi haven dannet også en kastanjealle’. Til venstre markerte ett gammelt mosegrodd stengjerde skille mellem denne alle’ og gårdens uthavn.

På grunn av de mange gamle trær med sitt løvheng lå tunet selv på lyse sommerdager i dypeste skygge. Her oppe ved Hovet var det utsikt til to sider, i øst mot Rødtangen og Hurumlandet og i vest mot Bjerkøya, Sandesognsfjorden og Holmestrand..

På veien nedover mot vest kommer man forbi skillet mellem Hovets og Sandvikens eiendommer. Her i dele lå det før omtalte ”Nylænde”. Tilvenstre lå da Hovsåsen og til høire fremdeles Børjern. Her begynte Sandvikens innmark. Veien forsatte så på venstre side av denne og fulgte jordenes heldningsgrad nedover mot Sandviksgården, og Sandviksbukten med Børjern stadig på høire side.

Utenfor Sandviksbukten rett i synskretsen hadde man så innløpet til Sandesognsfjorden. Nede ved Sandvikens gård førte en fjerde vei til barndomshjemmet langs stranden , til Leina-stranda fra motsatt retning enn de øvrige beskrevne veimuligheter. Denne vei blev dog kun benyttet i forbindelse med Berger når man fra Dyrdal og Thorbjørnshaugen kommer veien vestenfor Børjern, en slags rundtur rundt det hele område som er innbefattet av min barndoms nære omgivelser.

Langs ”Børjern” gikk det fra ”Hovsgården” en sti gjennom underskogen lang hele fjellet på syd og østsiden helt frem til ”Dyrdal”. Fra veien som førte fra ”Hovet” og ned til ”Sandviken”var det en liten bakkekneik. Her førte en vei inn i underskogen og støtte sammen med veien langs ”Børjern”. Litt nedenfor ved foten av denne bakke lå en liten grass- slette begrenset av et nesten ugjennemtrengelig løvkratt. Ett vakkert mosegrodd åsparti stakk frem som en halvøy lengere nede og dannet front mot ”Sandviksgårdens” låvebygning. Veien delte sig her. Den ene gikk til høire, rundet nevnte åsparti og fortsatte forbi gården ”Holtan”. Den annen gikk rett frem tvers over ”Sandviksgårdens” tun og ned til stranden. Veien til høire som gikk forbi ”Holtan” fortsatte langs ”Børjerns” vestside opover til ”Dyrdal”. Når man fra denne kant gikk fra ”Sandviken” til ”Dyrdal” eller omvendt benyttet man vekselvis denne vei eller stien gjennem underskogen. Begge disse fremkomstveiene gikk gjennem sterkt kupert terreng.

Både ”Sandviken” og ”Hovet” hørte med til det opprindelige, men senere opstykkede ”Dyrdal”.

Gården ”Sandviken” lå helt nede ved stranden. Havemuren var murt opp nesten direkte fra sjøen og ved flo gikk vannet helt opp her. Haven selv lå vakkert til ut mot bukten. Gården har vel hatt sitt navn fra den sandholdige sjøbunn. Fjorden her dannet et basseng med en tilsvarende bukt ”Sandviksbukten”. I buktens ene ende lå ”Sandviksbrygga”, hvor ”Hovets” og ”Sandvikens” bunngarnsprammer lå fortøiet sammen med båtene til de andre leilighetsfiskere som bodde på stedet.

Fra ”Sandviksgårdens” tun førte en vei opp til en bygning som også hørte til eiendommen, men som i min barndom blev utleiet til et par familier. Denne vei fortsatte langs bakkedraget opover til ”Holtan”. Til venstre lå her en dyp dalsenkning ved overgangen til en åsrygg som strakte sig fra sjøen og fikk forbindelse med d store åsene innover viddene. Fra den føromtalte bygning som senere blev føderådshus førte en liten gangsti gjennem dalsenkningen og passerte på sin vei ned motstranden en liten stue – det enste beboelseshus foruten selve ”Sandviksgården” som vendte ut mot bukten.

Foran dette huset lå en vakker grass- slette som efterhvert senket sig nedover mot stranden. Fra tunet på ”Sandvikens” eiendom gikk veien forbi her og fortsatte i en liten bratt klev som delte ”Sandviksåsen” og ”Klippen” – fjellpartiets styrning ut mot sjøen. Her gikk grensen mellem stranden og skogen og passerte ”Hagasand” – et vakkert nybygg ut mot vannet – på sin gang mot de i min tidlige barndom ukjente trakter.

V

Det som her er beskrevet er de trakter som jeg i min barndom har noen klar forestilling om, men har nu tilbake å beskrive selve barndomshjemmet – boplassen ”Leina”, selve huset med omgivelser og det vakkre utsynet fra denne jordens kjæreste plett.

Leina-odden danner det ytterste punkt av den halvøy som ligger mellem Drammensfjorden og Sandesognsfjorden. Stedet er lett synlig fra hvilken som helst punkt i dette fjordbasseng som ligger sammentrengt mellom de fire fylker, utsatt for vekslende vær og vindforhold.

”Friskt og kjølig under sommerens solgangsbris, lunt og varmt i de solrike efterårsdager, værhårdt og uhyggelig under høststormenes pålandsvind, og jernhårdt inneklemt mellom sjørøyk og drivis i vinterens barske og fuktige klima”.

Veien fra ”Sandviken” til ”Leina” førte over svaberget og videre gjennem løvskog av or, lønn og selje frem til ”Leina-odden”, hvor de 2 hus lå som utgjorde bebyggelsen Den siste del av veien frem til vårt hus gikk langs naboeiendommens gjerde med stranden på venstre side. Naboens hus lå midt i løkken med jord på alle sider mens vårt hus lå i det ene hjørnet av jordveien med den ene vegg – solskinnsveggen – ut mot havnehagen, i dette tilfelle vår leke- og tumleplass. Like nedenfor naboeiendommen lå den felles brønn, Begge eiendommenes jordhei var forpaktningsjord, for hvilket det blev betalt en årlig avgift av kr. 25. -.

Det egentlige Leina het ”Handske-Leina” i motsetning til ”Oterleina” som lå lidt lengere i øst på ”Hovets” eiendom. Benevnelsen ”Handske-Leina” kom av den rett utenfor liggende fiskerbanke som efter sigende hadde form av en handske. I min barndom o senere blev stedet dog benevnt bare ”Leina”. Fiskerbanken utenfor blev kaldt ”Handsken”. Ordet ”Lein” betyr vel egentlig en stig eller vei mellem to åser og navnet var for så vidt både godt og treffende.

Åsen tilhøire fra sjøen fulgte stigen oppover fra ”Leina”, passerte ”Kleiva”, ”Nylænde” og havnehagen ved ”Håvet”, fortsatte så forbi ”Myra”, dannet vest for denne et høiere utsiktspunkt, gikk videre langs veien mot ”Blinnesand” og grenset i vest mot ”Oterleina” ned mot sjøen. ”Oterleina som mer ligner en kløft mellem to åser hadde ”Blinnesandsåsen” på den ene siden og østre ”Leinås” på den annen. Her senket åsen sig let ned mot stranden og var lett å bestige men lengere mot vest var den som tidligere nevnt mer steil. Veien gikk her langs stranden og var knapt farbar under flodtid.

Denne ås var ikke så meget kjent av oss barn under min oppveksttid, men nokk et yndet utfartssted for Bergers ungdom. Det var jo om sommeren en del blåbær på denne åsen, så det hendte at vi tok noen streiftog ditopp i den anledning. Senere da vi blev større forekom det dog jevnt at vi fra veien langs strandensom fra tidligere år var et yndet lekeområde tok turer opp i åsen. Grensene mellem ”Hovets og Sandvikens”eiendommer foruten ”Kristen Dyrdals” eiendommer gikk tversover denne ås og var hele veien markert med vekselvis sten og plankegjerde.

Den vestlige ås fulgte skogveien til henimot ”Sandvikens” innmark et stykke nedenfor ”Nylænde”. Mellem stien og åsen lå her tett granskog ovenfor ”Kleiva”. Denne skog er senere hugget ned. Åsen fulgte så jordveien nedover mot sjøen. Mellem åsen og jordet løp en ganske smal stig – en slags kuvei som fortsatte videre nedover og rundet åsen skarpt til venstre lenger nede. Mellem åsen og strandveien som førte fra ”Sandviken” hjem til ”Leina” lå det et bakkedrag som fortsatte i en stenur. Adkomsten til åsen fra denne side var på grunn av denne stenur nokkså vanskelig. I det hele tatt var denne ås lei å bestige fra alle kanter i det store stenansamlinger lå som en krans rundt omkring. Disse stener var dessuten av skarpere slaget. Det forhindret dog ikke at vi barn nesten daglig vanket her oppe.

Denne åsen hører til mine barndoms festligste minder. Hva ofte husker jeg ikke hvordan jeg med mine eldre søskende antagelig helt fra 3 – 4 årsalderen kjempet meg gjennem de spisse stenene på sydsiden og opp til det nærmest liggende platå. Helt i syd hadde åsen form av et svakt hellende bakkedrag og allerede tidlig i mars lå denne åshellingen i solglansen åpen for solbad og all annen herlighet. Ved naboeiendommen dannet fjellet her en klippe som grenset opp til hagen. Fra begge disse åser var det en prektig utsikt, ikke bare ut mot fjorden men også innover land for så vidt som ikke utsikten stengtes ved åser og bakkedrag. Det var dog ikke mange steder hvor man fikk utsikt over begge deler samtidig. Men når vi på en solvarm sommersøndag hadde kløvet opp i åsen og funnet frem til et sådant utsiktspunkt kunde man følge begivenhetenes gang til alle sider. Slik luksus som kikkert vidste vi ikke den gang hvad var, men en sådan tingest vilde selvfølgelig ha forøket interessen.

”Leina hadde allerede lenge været kjent for sin vakre beliggenhet. Men til gjengjeld lå det i sakens natur at det var et meget værhårdt sted. I lange tider hadde det stått to hus der, men havn fantes ikke. Til nød kunde man legge båtene i peler om sommeren, men om vinteren var dette umulig da hele stasen gikk på land i den første pålands-storm. Hertil kom at Svelvikstrømmen gikk sterkt ut her, så fjorden lå aldrig helt i ro, selv ikke under havblikk.”

”Isen la sig da heller aldrig utenfor Leinaodden, enn ikke på de hårdeste frostdager når isen ellers lå overalt. Den gikk ut fra land 8 a 10 meter og så var det ellers åpent vann. Det er blitt fortalt at isen hadde lagt her i februar 1893, den strengeste temperaturmåned i mands minne i disse trakter, men at den snart var gått opp igjen”.

VI

”Mitt første vindu ut mot verden blev det perspektiv som åpner sig for øiet ved utsynet fra bakkene ved Leina. Da Leinaodden var synlig fra alle kanter i fjordbassenget blev utsynet derefter. Den første utsikt har jeg vel hatt fra husets kjøkkenvindu som vendte mot øst og her dukket da frem bak svaberget og oretreskogen som lå nede ved stranden, Hurumlandet med Holtnes og Rødtangen. Senere når utsynspunktet blev flyttet utendørs blev også utsynet videre og det panorama som bredte sig ut for ens blikk når man en sommerdag satt ute på bakken eller fjellet var det sterkt nokk til å sette barnefantasien i sving.”

”Fra øst bak den østre odden kom Hurumlandet stigende frem. Man fikk se et glimt av Holtnesstøa nede ved stranden og oppe i landet lå gården Holtnes lett synlig med sin hvitmalte fasade ut mot fjorden. Lengre ute lå det allerede den gang berømte sommerlandsted Rødtangen. Landet senket sig her så husenes konturer trådte sterkt frem i solglansen”.

”I solglansen, - ja! Rødtangen med ”Nebba” og det lengre ute liggende ”Solfjell” lå alltid i solskinnsvær badet i sol.”

”Solfjell” bar vistnokk sitt navn med rette. Fra morgen til kveld skinte solen her. Det dannet Hurumlandets ytterste fastlandspunkt. ”Nebba `s hvite svaberg viste en ypperlig kontrast mot det bakenforliggende mørke fjellparti som mer hadde kalk og skiferstens dystre grå farge. Ytterst mot odden lå det en villa også kaldt ”Solfjell” hvis skifertak alltid ga gjenskinn av solen. En liten holme med to furutrær lå ute i vannet noen meter fra odden. Fra Leina så det ut som om alt var sammenhengende land.”

”I min senere barndom blev det ved ”Nebba” oppført en tåkeklokke, en meget påkrevet foranstaltning i dette vanskelige innløp til Drammensfjorden.”

”Losen bodde i Rødtangen og når de store båtene kom utenfor og skulle inn fjorden forbant vi alltid disse steder med det gjennombringende ul fra disse når de praiet losen for hjelp for innseilingen til Drammen.

Bak Solfjell så vi Vestbylandet og Jeløy, som på grunn av avstanden smeltet sammen til et hele. På det frodige Jeløy kunde det tydelig ses de oppdyrkede marker og på de klare solsommerdage trådte svabergene på Jeløy og det innenfor liggende ”Guldholmen” sterkt frem i lysskjæret. På klarvær kom også Onsøylandet frem innen synsvidden.”

”På høst og vinterdage skiftet billedet karakter, men da var det Guldholmen Fyr som minnet oss om landet der ute.”

”Innenfor, midt mellom ”Solfjell” og Østerøy-odden lå som en mørkere fremtoning ”Mølen”, Buskerud fylkes ytterste forpost. Det var vår barndoms ”Terra Incognito”, mystisk og ubeboelig. Intet tegn til oppdyrket land, eller beboelseshus lyste en i møte fra denne grå og dystre øya. Min far pleide å fortelle at det bodde en mann på ”Mølen” men jeg tenkte at den mannen måtte ha det nokkså trist.”

”Mellom ”Mølen” og Østerøy-odden kunde man skimte en liten avrundet mellemblå fremtoning. Det var ”Basttøy” hvor det allerede den gang var hjem for vanartede gutter. ”Basttøy” hadde fått den dystre klang som tilkjennega hva stedet var og jeg husker at jeg alltid satte det i forbindelse med slemme gutter som ofte pleide å plage mig på skoleveien og andre steder.”

”Til venstre for ”Basttøy” så man også Larkollens avrundede kuppel.”

”Så kom Østerøy og Løvøy. På grunn av avstanden var det kun i klart, skarpt vær for eks. når luften var renset efter regn at man kunde skille mellom de to øyer. Innløpet til Horten kunde man selvfølgelig ikke se, men åsenes konturer trådte da skarpt frem hver for sig. På Løvøy hevet sig en høiere fjellformasjon som kaldes ”Tyveberget”.

”Deretter kom Borrelandet som med ”Falkenstein” senker sig ned mot ”Tyveberget”. Bakenfor så man noen små hvite prikker, det var husene på ”Keisermark”, forstadsbebyggelsen ved Horten.

”Straks innenfor ”Falkenstein” møtte øiet ”Langøya”, hvis søndre odde tegnet sig skarpt mot det bakenfor liggende ”Borre”. Som en lang mørk orm strakte den sig innover i fjordbassenget langs det bakenfor liggende Våle i Vestfold. Langøya var jevnt lav. Her var ingen åser, bare sten- og skiferfjell langs stranden. Langøyas historie er så allment kjendt at det er unødvendig å beskrive den. Jeg skal kun få bemerke at den i våre tidligere år var vår lengslers mål som barn. Dette mål blev senere ofte realisert.

”Bak nordre langøyodde lå ”Snekkestad” i Våle. Så dukker ”Mulåsen” frem. I klart vær kunde man her tydelig skimte en liten vik som løp innover mot ”Bleikvollen”, hvor senere Holmestrands Melkefabrikker blev anlagt. Oppe i terrenget ovenfor ”Bleikvollen” gikk ”Grevskapsbanen”, jernbanen mellom Drammen og Larvik. Det var min barndoms første inntrykk av jernbanen og det var også det eneste sted, hvor jeg i min barndom fikk se den. Den åpenbarte sig ved røyken fra lokomotivet og var vi tilstrekkelig lydhøre kunde vi også høre når det pep. Toget forsvant i en tunnel i ”Mulåsen” og når det kom ut fra tunnelen igjen var det ikke lengre synlig fra Leina.”

”Innenfor ”Bleikvollen” fikk vi se den søndre delen av Holmestrand med ”Dunkebekk”. Den nordlige og største delen av byen var det skjult av den fremspringende Bjerkøyodde. Det mest fremtredende trekk i dette bybillede som det tok sig ut fra Leina var den nylig oppførte ”Tordenskjoldske folkeskole, Seminariet og Døveskolen”. Disse bygninger ruvet sterkt og i min tidligste bevissthet var det spesielt skolebygningen som jeg forbant med navnet Holmestrand likesom det gjerne også var tilfeldig med all annen bebyggelse som var synlig fra barndomshjemmet, at det blev den mest ruvende bygning som jeg forbandt med stedets navn.

”I likhet med byen lå også Holmestrandsskjærene og et par andre småøyer skjult bak Bjerkøya, mens Bjerkøya selv var synlig i nesten hele sin lengde. Selve odden formet sig tydelig avrunnet mot Holmestrandsåsens bakgrunn og dannet sammen med nordre Langøyodde likesom en part inn til byen. Lidt innenfor odden lå ”Glufs”. Navnet høres uhyggelig ut og hadde vel også lidt med stedets uhygge å gjøre. Stedet her lå da også nesten bestandig i skygge. På ”Glufs” lå det et hus, men bare taket på dette var synlig fra Leina. Lengre inn begynte den egentlige bebyggelse på Bjerkøya som dog var meget sparsom på denne side av øya, da husene likesom på Langøya for det meste lå på solsiden mot Holmestrand.

Hele perspektivet fra venstre til høyre, fra sydøst til sydvest, kan opresymeres slik: Holtnes, Holtnesstøa, Rødtangen, Nebba, Solfjell, Jeløya, Mølen, Guldholmen, Larkollen, Onsøylandet, Østerøy, Løvøy, Horten med Keisermark, Falkenstein, Langøya, Mulåsen, Bleikvollen, Dunkebekk, Holmestrand, Bjerkøyodden, Glufs og Bjerkøya - bebyggelsen.

VII

Strandlinjen nedenfor Leina var ikke egentlig noen strand i almindelig betydning, men et konglomerat av oppstykket svaberg, løse stener av alle mulige slag, løs og fin sand, singel og småsten – alt i broket forvirring. Det var knapt et sted langs hele strandlinjen fra Blinnesand til Sandviken, hvor man kunde legge i land med en båt uten at man selv i stille vær måtte være ytterst forsiktig for ikke å få farkosten ødelagt.

Selve løkken som hørte til huset, hvor jeg som barn vokste opp var på ca halvannet mål. Rundt omkring løkken lå et stengjærde, lidt uregelmessig oppbygget. Enkelte steder lå det nesten helt nede og andre steder var det fast, høit og kompakt som en sammenhengende mur.

Stranden nedenfor løkken bestod dels av sand dels av steiner.. Men et par meter ute i vannet var det et eneste sammenhengende belte av finkornet sand.

VIII

I hovedhusets nordøstre hjørne lå kjøkkenet. Man kom inn ved enden av den indre gang. Før bislaget ble flyttet førte døren fra kjøkkenet like ut her. Utgangsdøren fra kjøkkenet lå da ut mot tunet så dørene gikk i flukt med hinanden rett inn i kammerset, som blev brukt til soveværelse. Det eneste vindu i kjøkkenet lå mot øst med utsikt mot Hurumlandet med Holtnes. Senere da bislaget blev flyttet blev også kjøkkendøren flyttet til siden mot den indre gangen.

I det østlige hjørnet stod kjøkkenskapet. Langs den østre vegg under og ved vinduet gikk kjøkkenbenken med skap i hver ende og bordplate til å slå opp og ned efter som det passet. Bordplaten tjente da som spisebord når den stod oppe. I begyndelsen var dette bordarrangement nokkså primitivt med en enkel løs støtte til å sette under bordplaten, men senere da barna vokste opp blev denne ordning lite betryggende så man gikk over til en forbedring med stabil fast støtte.

I begge hjørnene som flankerte kjøkkenbenken var kjøkkenhyllene oppmonteret. I det ene hjørnet var det innelukket som skap.

På sydveggen gikk så døren inn til kammerset og her hvor hjørnet løp sammen med de andre rum stod kjøkkenovnen. Her gikk den ildfaste mur igjennom og pipen rett opp og ut.

Kammerset blev som regel brukt som soveværelse. Senere hendte det dog at vi pleide å sove i stuen i sommermånedene, hvor det var mer rummelig og luftig. I murhjørnet av kammerset stod en liten gammeldags etageovn. På hjørneveggen mot kjøkkenet hang en flettverks pipehylle og på langveggen mot øst hang to billeder i oljetrykk. Da jeg var liten var det ingen som visste eller ga oss forklaring på hvem disse billeder skulle forestille, men jeg har senere kommen på det rene med at det var keiser og keiserinne av Russland, Alexander og Dagmar.

Mot sydveggen i kammerset lå rummets eneste vindu, hvor vi barn kunde oppfange hele det før omtalte panorama og under vinduet langs veggen stod en slagbenk som om natten gjorde tjeneste som seng og om dagen som sitteplass eller for oss småbarn utsiktsplass ut mot den store verden.

Fra kammerset gikk en dør ut til stuen, som igjen hadde en dør ut til ”indre gangen”. I stuen var det to vinduer som begge vendte ut mot haven og fjorden. Stuen var ”helligdommen”, det fredlyste sted. Her var alt samlet som ikke måtte frotaneres ved daglig omgang eller bruk. Det lille som mine foreldre hadde av møbler, blomster, veggbilleder og diverse andre prydgjenstander var samlet her i dette lille rum, som selv om det var husets største dog ikke dekket så stor grunnflate.

Mellom døren fra kammerset og hjørnet stod en kommode og mellom begge vinduene var plassert en mellomstor konsolspeil uten fotstativ, men støttet nedenfra ved et mindre bord. I det andre hjørnet stod en pidestall, et på den tid meget benyttet møbel. Langs veggen som var identisk med solskinnsveggen utenfor stod en sofa og over denne hang et veggur av den gamle typen med glasskasse og lodder. I kroken ved brannmuren stod en etageovn men av finere type enn kammersovnen med innelukkede etager. Det var et gammelt, meget vakkert støpejernsarbeide utstyrt med figurer og fantastiske skikkelser. Midt på gulvet stod et rundt bord av den gammeldags typen men uten trinser under benene og over bordet hang hengelampen ned fra taket. Dette praktverk var noe av det vakreste jeg i barndommen kunde forestille mig og dannet toppunktet av alt som jeg anså for det fornemste innbo.

Stuen var i motsetning til kammerset tapetseret.

Fra ”indre gangen” førte som før nevnt en trapp opp til annen etage eller ”kvisten” som det som regel blev kaldt. Her var det innredet et kvistkammers med vindu ut mot bakken. Herfra hadde vi utsikt mot naboeiendommen ”Djupeberget” og Bjerkøya. Den andre siden var i begyndelsen ikke innredet, men var bare mørkeloft og tjente som oppbevaringssted for alt som vi ellers ikke hadde plass til, skrammel m.m.

Kvistkammerset var også tapetseret men med et annet mønster enn i stuen nedenfor, I de første år efter at huset var bygget blev det leiet, senere da barna blev større tok vi det selv i bruk.

Uthusbygningen, bryggerhuset og vedskjulet, var satt opp av tømmer fra en gammel seterstøl ovenfor Berger. Det vil si, det gjelder kun egentlig bryggerhuset, skjulet var tilbygget senere og hadde bare bordkledning. I bryggerhuset var bakerovn innmuret og foran denne var det peis med ildsted. Omtrent all kjøkkenvirksomhet var om sommeren forlagt hit. Her ble også i den varme tid alle måltider inntatt, når da ikke bordet ble dekket ute på gårdsplassen, noe som ofte fant sted når været var godt.

I bryggerhuset var det et vindu av grønnlig glass, som vendte ut mot løkken nordvestside og hønsehusbakken med granskogen i bakgrunnen.

Til venstre for inngangsdøren løp en smal gang mellom ytterveggen og bakerovnen og på taket av denne siste var det i sommertiden som regel plassert diverse kjørler og inventar.

Den delen av uthuset som bestod av gamle tømmerbjelker var ukledd både inn – og utvendig. Den senere tilbygde del som vendte ut mot bakken og nabobygningen bestod bare av almindelig bordkledning uten noen tømmervegg i det hele tatt og med bare jordgulv. Her var vedskjulet med vedlager og huggestabbe og alt annet tilbehør. Hit var også som regel henlagt all slags redskap som hørte til huset. Her var også en høvelbenk og Fars redskapskiste når han ikke var hjemmefra på arbeide. En stige førte opp til hjellen som også tjente som himling over bryggerhuset. På hjellen var det et lite vindu ut til løkka. I skjulet var det intet vindu, men bare en liten firkantet glugge oppe ved taket, men vi betjente oss som regel av lyset fra inngangsdøren, der foruten om nettene bare unntagelsesvis holdes igjenlukket.

Vedskjulet ble ofte av oss barn benyttet som leke og tumleplass, især på regnfulde sommerdager.

Olaf avslutter disse beskrivelser med:

Hva her er beskrevet er det som danner rammen om mine barndomsopplevelser. De korte år, fra jeg som 3-4-års gutt begynte å oppdage tilværelsen til jeg som 14-åring måtte reise ut, har ved sin intensitet og rikdom på inntrykk meislet sig inn i mitt sinn som uforglemmelige minner. De blir ikke svekket med alderen, men får stadig skarpere og mer avgrensede konturer.

Nu er det jo meget som er forandret. Men det gikk mange år som både barndomshjemmet og omgivelsene bevarte min barndoms uforanderlige preg.

Omgivelsene har undergått de største forandringer men ennu er det noen åsrygger og fjellknatter igjen som ligger uberørt fra min barndom.

Før jeg går videre og renskriver fra ”Olafs memoarer”: Ut fra den detaljrikdom i beskrivelser og annet som Olaf ellers øser ut av, har han ikke nevnt hvordan hans far og mor ”tømmermannen og husjomfruen” kom over boplassen i Leina, men sannsynligvis, ennå mens tømmermann Jens var engasjert med byggevirksomhet for Jebsen, gikk han søndagsturene sammen med sin nystiftede familie ut av bygda, i retning sydvest mot gården Sandvigen, forbi Blindsandodden og Blindsand, forbi Oter-Leina og Leinaodden, til Handske-Leina.

Her – mot fjorden lå de flate sjøslipte svaberg, renvasket og fristende å slå seg ned på, perfekt til kafferast, til sjøbad og til solbad, etter en hard arbeidsuke. Ute i vannet finkornet sand, den perfekte massasje for slitne føtter. Ovenfor mot den bratte kleiv, en gresslette, den perfekte lekeplass for barna.

Hjemover kan søndagsturen ha gått opp den bratte kleiva, forbi Håvet gård og nedover igjen til flatbygda, hvor familien hadde bolig i en av fabrikkboligene, i Nedre Gata, de ”nedre boliane”.

Det er lett å forestille seg at denne ”lein” har vært familiens slik rasteplass, inntil tømmermannen fikk bygslet jordlappen av Sandvigen gård, og kunne realisere sine byggeplaner som hadde modnet i takt med en økt barneflokk.

Tømmermannshjemmet sto ferdig bygd i 1893, og da familien flyttet inn var de 6 medlemmer, mor, far og 4 barn. Etter hvert skulle barneflokken bli tredoblet. Hus og Have er fortsatt i familiens eie, hos en gren av 4. generasjon. I likhet med boligane i Gata på Berger er også ”Tømmermannshjemmet i Leina” innlemmet i Riksantikvarens kartotek over bevaringsverdige faste kulturminner. Det skal vi etterkommere være stolte av.

Uavhengig av Olafs beskrivelser av Leina og Leinahusene, altså før jeg hadde lest dem, har jeg selv gjort mine egne, i et forsøk på poetiske vendinger. Det blir nærmest å gjenta ”Olafs”, men jeg tillater meg det for pussighetens skyld, altså at de kunne bli så like. Her min egen:

”Husene i Leina er på ingen måte overdådige, men proporsjonalt velbygde med preg av god sans for form i alle deler. Bolighuset og Bryggerhuset er paralellbygde med en mellomliggende gårdsplass, og som fremstår som et skjermet lite tun, med et innhegnet hønehus noe tilbaketrukket på den ett og et halvt mål store eiendommen.

Hovedhuset i en – og en halv etasje består av stue og kammers, kjøkken, og gang med en steil trapp til den halve øvre etasje med soverom mot hver gavl-vegg. Bryggerhuset inneholder, foruten i hovedsak å være et sommerkjøkken, verktøyrom, vedskjul og do.

Innganger til begge hus er lagt fra gårdsplassen, rett over for hverandre. Inngangen til hovedhuset er overbygget som vindfang med hyggelige sitteplasser på hver side, som en liten veranda.

Rundt den ganske eiendom anla familiefaren en skjerm om sitt ”rike”, av løs-stener til en såkalt steingard. Mot løkka utenfor ble oppsatt stakittgjerde med en dobbelhengslet grind. Grinda plasserte han centrisk mot gårdsplassen, mellom de paralellbygde hus.

Straks på innsiden av grindporten, cirka 1 meter inntrukket, plantet han 2 lønnetrær med innbyrdes avstand som grindstolpene. Sannsynlig symbolikk er: Den ene familiestamme han selv, den annen stamme hans hustru Sofie.

Undertiden er grener fra hver stamme podet sammen, i hodehøyde, til en frodig portal. Og videre undertiden har slektsøkningen vært likeså frodig som lønnetrærnes gren-utspring.

I rett linje, gjennom grind og portal, og i forlengelse av gårdsplassen, planerte han en singlet gangsti. På hver side av gangstien, som deler eiendommen tilnærmet i 2 like deler, ble beplantet med frukttrær, en alle` som blomstret mot hønsegården i gangstiens ende.

Fra husets solfasade i syd, i det svakt hellende terreng mot fjorden, anla tømmermannen den solrike gress lekeplass for sine barn, og plantet syriner i steingardens sydvestlige hjørne. Her skapte han seg sitt svale sommerlige lysthus, og for konen en sosial plass med lekebakken for barna i hennes umiddelbare nærhet.

På motsatt side av frukttre-alleèn, hvor bakken heller noe brattere mot kleiv, plantet han de mer kortvokste plomme- og kirsebærtrær og bærbusker av alle slag, mens også store deler av jordbakken ble kultivert til kjøkkenhage og potetdyrking.

Mellom svaberg mot fjorden og steingarden vokste en luftig skjerm av oretrær, og mot Nordvest en tett granskog til ly mot styggvær fra den kant:

Denne boplass
skummet opp
fra fjorden
slipt
slakt slepne
røde svaberg
hvitskurt nesten
av kornet sand
sjøpisket
i vindfull virvel

Hvite hus og singlet tun
den ble den lein
en heim
et rike
for tømmermannen
og hans pike

Et frodig rede
Tidvis sorg
Mest glede